Twitter, demokratisering og portvoktere

Det er morsomt å se akademikere få ting om Twitter på trykk før de har skjønt hvordan teknologien virker. Vi har fått flere gode eksempler etter hvert, f.eks. denne kommentaren i BT av førsteamanuensis Lars Nyre. Nyre har innsett at den første kommentaren hans var litt for enkel, og har derfor bedt twitterbrukere om hjelp til å skrive en bedre. I dag la Knut Olav Åmås seg villig ut til hogg, noen timer senere ble han parodiert av Hjorthen, en av Norges mest leste bloggere.

Nyre og Åmås: Twitter er demokratiserende i forhold til andre medier. Grunnen er helt konkret: Alle som ønsker det kan publisere sitt budskap med den #hashtaggen de ønsker. Hvis man vil uttrykke noe i forbindelse med høstens valgkamp, slenger man på hashtaggen #valg09. Dette er en garanti for at budskapet blir lest og vurdert av flere som er interessert i det samme. Er det et godt og interessant budskap, vil det raskt spre seg videre. Ingen andre medier, verken tradisjonelle eller «nye» digitale medier har hatt denne direkte muligheten.

Fortsett å lese Twitter, demokratisering og portvoktere

Twitter og politikernes troverdighet

Det har lenge vært de tradisjonelle mediene som setter dagsorden, og politikerne har måttet forholde seg til denne enten de ønsker det eller ikke. Tabloide aviser og tabloid TV kan være med å bygge en politisk identitet gjennom en hel karriere, men de kan også raskt rive denne ned igjen. Den kanskje største utfordringen for moderne politikere i dag er å opprettholde troverdigheten gjennom en lang karriere.

Sosiale medier, dvs. blogger, facebook-grupper og fan-klubber skulle være en kanal hvor politikerne kunne nå nye grupper og presentere seg selv på en ny plattform. Men i praksis ble bloggene først og fremst besøkt av folk som allerede hadde et forhold til partiet, og det viste seg på sikt utfordrende å skrive bra blogginnlegg over tid i en hektisk politikerhverdag. Det samme gjaldt Facebook – det krever tid å vedlikeholde en god side. Stoltenberg skriver dette på sin fan-side:

Jeg får ofte spørsmål på veggen om det virkelig er jeg som svarer dere her inne. Ja, det er meg :-) Jeg er ofte inne for å lese og skrive svar. Noen ganger ringer jeg en rådgiver og dikterer ting jeg vil skal legges raskt ut på veggen.

Men vittige sjeler utfordret påstanden om hyppig besøksfrekvens fra statsministerkontoret:

Fra Jens Stoltenbergs Facebook-fanklubb

Bildet er hentet fra Stoltenbergs fanklubb på Facebook i mars 2009

Morsomme kommentarer – ikke uten politisk brodd – som den over ble liggende i månedsvis før de ble fjernet, noe som neppe økte Stoltenbergs troverdighet hos facebook-brukerne.

Fortsett å lese Twitter og politikernes troverdighet

Aftenposten med gode Facebook-råd til ungdommen

I artikkelen Hjemsøkt av Facebook i Aftenposten, kommenterer Ulf Andenæs engelske tabloidmediers misbruk av Facebook-profilen til Martine Magnussen. Magnussen la ut festbilder av seg selv på Facebook, og engelsk presse brukte disse til å fremstille hennes livsstil som «løssluppen og fornøyelssyk». Familien hennes fortviler, og sier at det blir skapt et misvisende inntrykk av personen de kjenner fra andre sammenhenger.

Det interessante er at Andenæs bruker eksemplet til å advare, ikke imot engelsk tabloidpresse, men imot nye medier som Facebook. Kommentaren avsluttes med følgende: Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.

I kjent tabloidstil bruker Andenæs den dreptes fornavn, og påstår i samme setning at det er hennes egen skyld at engelske tabloidmedier har misbrukt informasjon fra Facebook-kontoen hennes. Det var altså Magnussens egen skyld at engelsk presse skrev de dumme historiene om henne etter at hun ble drept.

I kommentaren er det minst fire selvmotsigelser. For det første, hvis man har et et ønske om å faktisk påvirke ungdom til å utvise større kritisk sans på diverse nettsamfunn, er det dumt å vifte med pekefingeren. Da gjør ungdom svært ofte det motsatte bare på pur f. For det andre,det er helt klart at det er engelsk tabloidpresse som har opptrådt uakseptabelt i denne saken. Det er deres misbruk av personopplysninger tatt ut av en semi-privat kontekst, i den hensikt å øke profitten, som er problemet – ikke det at Magnussen la ut bilder på profilen sin.

For det tredje, hvorfor forventer Andenæs at leserne skal kunne forholde seg kritisk til nye medier som Facebook, men ikke til engelsk tabloidpresse? Hvis man kan begripe at opplysninger på facebook-kontoen kan misbrukes, forstår man vel også at man ikke skal ta innholdet i tabloide aviser så seriøst? For det fjerde, når det er sånn at familien til den drepte sier at medieoppmerksomheten rundt denne saken har forstyrret dem i sorgprosessen, blir det bedre av at Aftenposten skriver at den drepte selv er skyld i de mest negative delene av medieomtalen?

Nettutgaven av artikkelen er for øvrig pent pyntet med «del på Facebook»-lenke. Selv et stort konservativt mediehus som Aftenposten må jo spille på lag med de kule ungdommene som bruker Facebook. Ev: Selv et lite rebelsk medieforetak som Aftenposten, som skriver så mye farlig, må jo spille på lag med de nye internasjonale mediegigantene.