Launch windows – eller luker i tiden

Romfarten har begrepet Launch window, tidsluke, som betyr en avgrenset periode hvor det er mulig å forlate jord/måne-systemet, og sette kursen i mot et annet objekt i verdensrommet. Tidslukene er ikke åpne så lenge om gangen.

Men begrepet kan også brukes på andre, og mer jordslige forhold. I babyens verden er det tidsluker som åpner og lukker seg hele tida. Et eksempel kan være pottetrening, som man kan begynne med før babyen blir for urolig, eller etter at den har lært å roe seg litt ned. Maja begynte sin pottetrening når hun var 9 mnd. gammel, noe som er tidlig i denne delen av verden. Noen har ledd av oss når vi har sagt at Maja begynte med potte så tidlig, andre blir imponerte. (Men det var utrolig enkelt – det er bare å sitte litt på potta som en del av kvelds- og morgenstellet.) Folk kan le så mye de vil, det er og blir et ubestrident faktum at det er bedre og mer hygiensk å bæsje i potta i stedet for bleien. Spesielt for jenter. Og nei, Maja har ennå ikke sluttet med bleier helt.

Siden jeg og Maren står opp samtidig i ukedagene, pleier vi å sove utpå annenhver dag i helgene. Her finnes det en annen åpen tidsluke for tiden, nemlig en luke hvor pappa kan drikke kaffe, og høre gjennom en hel plate fra første til siste spor, mens datteren leker på gulvet. Snart blir luken stengt, og Pink Floyd, Zappa og Arti+Mestieri blir sikkert byttet ut med Disney-TV eller noe enda verre. Men enn så lenge er det helt fantastisk, og jeg kan sitte i sofaen og ha tid til å forstå at dette bare er ei tidsluke, og at det er veldig fint så lenge det varer.

Den nye balansen

Jeg satt på toget i går mellom Bergen og Bø, og jeg jobbet med prosjektskissen til Ph.D-søknaden på sosiologisk institutt i Bergen. Det har vært vanskelig å finne tid til dette arbeidet, mest fordi jeg har holdt på å tjene til livets brød ved å jobbe med tester og artikkelskriving for Hardware.no. Jeg har alltid vært en nerd, i hvert fall siden jeg var en 13-14 år. Men det finnes faktisk en grense for dette også, og når jeg har brukt 8 timer foran hjemme-PC-en til jobbing, frister det ikke å sette seg ned på kveldstid for å jobbe med en så stor omfattende ting som prosjektskissa. Det blir på en måte umulig.

Noen har jo også merket seg, og påpekt, hvordan denne hjemmesiden har forfalt, ingen nye bilder på et halvt år, den «private» siden fullstendig uten funksjon siden oktober – og andre feil. Slike ting er på en måte uutholdelige, men jeg har tålt det.

Vel, tilbake på toget, plutselig slo det meg hvordan ting var snudd på hodet i forhold til for ett år siden. I november 2004 skrev jeg min tredje Hw-test, om tre optiske mus. Men den måtte vente når jeg kom inn i raptusen som kulminerte med at jeg leverte hovedoppgaven min. Ingenting kunne forstyrre innspurten her. Nå har det altså vært motsatt, sosiologien og akademien har måttet vente. Jeg har jo visst det lenge, jeg trodde nesten jeg hadde mistet grepet på sosiologisk teori, Boltanski og Thevenot, og hvordan det digitale _egentlig_ forandrer verden, før jeg fant roen på det gode gammeldagse toget. Det gikk bra med skrivingen på toget, jeg fikk nye idéer og jeg fikk dem nedskrevet. Plutselig hang alt sammen, et lysende vakkert øyeblikk like etter Nesbyen. Og jeg så at jeg skal få tid til alt igjen, hjemmesiden, akademien, jobbingen, band, kjæreste og alt sammen.

Jeg trengte bare litt tid til å lære denne nye balansen min. Jeg tror jeg forstår den nå. Ingenting er galt med det. Vi har alle lov å ta pauser iblant. Tilfreds igjen. Og gratulerer med ny kategori på bloggen.