Idretten og skamvettet

Dialog mellom meg og Arve Hjelseth, først publisert i Sosiolognytt #2/14.

JFH: Da jeg var 28 år begynte jeg å jogge. Før dette hadde jeg ikke trent regelmessig, i ordets rette betydning, siden jeg sluttet på det lokale fotball-laget som 11-åring. Den viktigste motivasjonen for å begynne var at jeg ønsket tid og ro til å lytte på musikk. Det var ingen større refleksjon bak, ingen ambisjon. Jeg kjente få andre som likte å jogge. Vi bodde like ved Rothaugen skole i Bergen. Jeg gikk opp på tvers av Fjellveien, og løp ned langs svingene borte ved Sandviken sykehus. Det ble nok en tre-fire kilometer i nedoverbakke. I løpet av noen måneder gikk det opp for meg at  turene var for korte til at jeg fikk lyttet så mye som jeg ønsket, og jeg begynte å jogge i motsatt retning da jeg kom opp til fjellveien. Turene ble da nærmere en mil. Det var helt sikkert sunt.

Deretter ballet det på seg. Etter hvert begynte jeg å konkurrere. Høsten 2010 løp jeg Oslo maraton på 2.52. Fire minutter og fem sekunder pr. kilometer. Høsten 2011 ble jeg nummer to i Trondheim maraton (for så vidt på en dårligere tid). Dette var høsten jeg skulle levere doktorgraden på ISS i Trondheim. Og da min kollega Hendrik Spilker skrev en felles-e-post til alle på instituttet om denne bragden et par dager senere, så ble jeg bare flau. Ikke stolt. Jeg måtte faktisk sende en epost og korrigere inntrykket om at jeg var en suksessfull maratonløper. Jeg måtte bekrefte til alle kolleger at jeg faktisk hadde planer om å levere ph.d.-en iløpet av noen måneder.

Du skrev jo Trening, knefall og forfall-artikkelen i Samtiden i 2011.[1] Og jeg kunne på en måte ikke vært mer uenig da denne kom; dette var på ingen måte gyldig for meg. Jeg følte i 2011 at treningen og resultatene heller ekskluderte meg fra å være medlem av “intelligentsiaen”.

I dag har jeg nok et mer avslappet forhold til løpinga og akademia. Jeg løper fremdeles fort, og jeg skjemmes ikke over det. Jeg ser meg selv som en lidenskapelig hobbyutøver. Jeg har fått treningskompiser og gode bekjentskaper gjennom løpinga. Men det er likevel noe personlig her, noe som kiler skamvettet – jeg vil ikke at andre enn de jeg trener med skal vite hvor ofte jeg løper. Treningsmengde er fortrolig informasjon. Og spesielt vil jeg ikke at akademikere flest skal vite noe om det. Det er som om treningstiden, som for min del også er en tid for å koble av, det er som om det er noen krav til at jeg heller burde brukt tiden på å forske og skrive.

AH: I min klasse på ungdomsskolen var det – med ett eller to unntak – slik at de som tok skolen alvorlig, også drev med idrett, mens de som så på skolen som en kjedsommelig mellomstasjon på veien mot det virkelige livet, dvs. en jobb fra 16-årsalderen, stort sett ikke drev med idrett, med et visst unntak for fotball. Slik sett var det ingen grunn til at jeg skulle skape meg noen forestillinger om at mye og til dels seriøs idrettsaktivitet var forbundet med lavere klasser. Intelligentsiaen har derimot vært et sjikt som i hvert fall etter Nansen har hatt et anstrengt forhold til kroppen, altså ganske ulikt andre grupper med høy utdanning og fete jobber. Dette sjiktet – ikke bare en del akademikere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også forfattere og andre kunstnere, journalister til og med en del politikere – tilpasset seg oppdaterte kostholds- og treningsråd veldig sent i forhold til andre deler av eliten. Jeg tror det har sammenheng med at de posisjoner en del akademikere og kunstnere hadde innebar en opposisjonell grunnholdning, og motstand mot statlig disiplinering. De stemte ofte til venstre, men foraktet venstresidens humørløse puritanisme.

Lommer av opposisjon finnes naturligvis fortsatt, men den har andre uttrykk. Det er mulig dette først og fremst har vært et Oslo-fenomen (i Bergen er jo for eksempel Tomas Espedal et godt eksempel på en figur som ikke akkurat gir uttrykk for å ha en sunn livsstil), men tendensen synes klar for meg: Å synliggjøre treningsiver, til og med med dyrt og avansert utstyr, er blitt en vanlig selvpresentasjon også for intelligentsiaen. Stølheten er den nye fyllesyken, som Aslak Nore skrev. Disse folka må altså gjerne trene for min del, men å knytte sin egen identitet så sterkt til trening og friluftsliv, som jeg alltid har sett på som et mer eller mindre nødvendig onde, virker på meg merkelig servilt overfor statlig paternalistiske råd om å tyne mest mulig sunnhet ut av så mange leveår som mulig.

Min egen befatning med idretten er forsåvidt beskrevet i den artikkelen du nevner, jeg kan legge til at bortsett fra noen år med fotballen var friidrettskarrieren min ganske kort, jeg satset egentlig bare fra jeg var 14 til jeg var 16, etter det var det mosjonsløp basert på lett mangelfull trening som gjaldt. Jeg trente alt for lite om vinteren. Jeg husker de første terrengløpene det året jeg fylte 15, jeg havnet meningsløst langt etter de beste, etter å ha vært overlegen året før. Men så så jeg meg ut et løp i september samme år, på den for min årsklasse utradisjonelle distansen 3000 meter, og bestemte meg for å prøve å slå den eksisterende kretsrekorden. I en periode på omtrent fire måneder trente jeg systematisk for å klare dette, og jeg slo såvidt alle dem som hadde knust meg i terrengløpene på våren, og slo rekorden med over et halvt minutts margin. Denne treningen hadde jeg ingen glede av, ut over at timene var virkemidler på veien mot målet. De første fire ukene etter at jeg slo rekorden, trente jeg nesten ingenting. Målet var nådd.

I dag trener jeg relativt regelmessig for å kunne eldes med litt mindre uverdighet enn jeg ellers ville gjort. Jeg har absolutt ingen glede av det, bortsett fra som virkemiddel til å nå dette ikke spesielt høyverdige mål. Å skulle legge ut på sosiale medier om dagens økt på 3T, eller om en sjelden søndagsskitur i marka, forekommer meg absurd. At muskelmasse og O2-opptak skulle være med på å definere hvem jeg er som akademiker er like utenkelig og dessuten skremmende. Du vil nok oppleve at det å fortelle om dine treningsmengder i økende grad – også i ditt eget sjikt – blir møtt med beundring heller enn med likegyldighet.

JFH: Det kan godt hende at du har rett i dette. Jeg tror likevel at de perspektivene du legger til grunn; at trening (og selvpresentasjon assosiert med trening) kan sees på som noe man gjør fordi man får tilbakemeldinger og en slags status, eller fordi man ønsker et slags medlemsskap i en gitt sosial gruppe, eller noe som man servilt gjør fordi staten (hvem nå enn staten er i dette tilfellet) ønsker det og tjener på det, står ganske langt unna det akademikerne som trener mye selv tenker. Det er ikke dermed gitt at slike perspektiver ikke har forklaringskraft, men jeg tror likevel virkeligheten er langt mer sammensatt.

Fortsett å lese Idretten og skamvettet

Minner før en morgentur i -10

I morgen er det meldt 10 minusgrader og klarvær. Da skal jeg stå opp tidlig  tidlig, før resten av familien våkner – og løpe. Det er ikke så veldig kaldt, hvis noen skulle tro det. Tvert kroppen kommer i gang, får man varmen i seg.

Det er kanskje ikke så mange andre som synes det virker fristende å stå opp mens det enda er mørkt, på en lørdag.

Jeg tror jeg kan forklare hvorfor jeg synes det er fint. Jeg var nemlig avisgutt. Jeg syklet avisen i tre år. Jeg leverte Trønder-Avisa på dørene til folka i Figga og øverst i Sørlia. Sånn som jeg tenker tilbake på det nå, så var det ofte kaldt. Kaldere enn det vil være i morgen. Og det var alltid fint.

Det er mulig jeg husker feil. Men jeg husker  altså de turene på sykkelen, i ensomheten og i vintermørke, som fine. Magnificent desolation, som Aldrin beskrev det, da han sto på månen.

Det var bare meg og isen, snøklumpene.  Vinden. Av og til kjørte jeg moped, Tempo Corvette 1972, men den bråket så fælt, og virket ikke så ofte. Til slutt ble den stjålet, og da jeg fant den igjen ble den aldri den samme. Jeg har ikke så gode minner om mopeden.

Men sykkelen derimot, hvit svensk Crescent, 18 gir, tung, i hvert fall med 200 aviser bakpå, og jeg, balansekunstneren, som visste akkurat hvordan jeg skulle sette den fra meg uten at den veltet. Jeg løp opp trappesatsene i tripptrapp-boligene.

Jeg husker bare såvidt at Trønder-Avisa betalte dårlig, og jeg husker nesten ikke at de lurte budene til ta med Steinkjer Avisa for 15 øre ekstra pr. avis. Noe som for min del tilsvarte ca. kr. 3,50, to ganger i uken. Med ganske mye mer arbeid, fordi jeg hadde ikke plass til mer enn to vesker på sykkelen uansett. Men jeg klaget aldri.

Og det er de gode minnene jeg sitter igjen med. Minnene om isen, og kulden, og min egen pust. De få gangene jeg veltet, aviser utover det hele. Plukke dem opp igjen med snø på. Klærne jeg brukte, på de kaldeste dagene. Alt det er i dag gode minner.

Og i morgen skal jeg oppleve noe lignende igjen. Det har  nemlig vært en fin uke. Så jeg skal belønne meg selv med å stå opp kl. 6.30 og ta meg en rolig, lang løpetur. Tre mil burde duge. Jeg kommer til å oppleve både stjernehimmelen og selve lysningen. Og frokosten kommer til å smake ganske godt etterpå, tipper jeg.

Maraton-erfaringer

Jeg har blogget litt om forberelsene til mitt første maraton. For å avslutte denne vesle tråden av maraton-relaterte poster, vil jeg her skrive litt om selve løpet. Jeg har jo løpt tre halvmaraton før, og jeg må for det første si at maraton var en del morsommere.

Start og mål Oslo maraton 2010

Jeg har oppdaget at det er mange ting å være nervøs for i forkant av et løp, men i går var det først og fremst antrekket som skapte bekymring. Forkjølelsen var nesten over, men med 8 grader ved startstidspunktet 10.30 og meldt vind opp til lett bris var det ikke enkelt å velge løpsklær. Jeg hadde med meg tre skjorter, og shorts og langbukse til start, men etter å ha varmet opp og kjent på formen falt valget på singlet og shorts. Det viste seg å være riktig, jeg frøs aldri under løpet, selv om det trakk litt på vei forbi seilbåtene på Bygdøy.

Fortsett å lese Maraton-erfaringer

Opplading og forkjølelse

Løpsnedtrappingen før Oslo Maraton ble ferdig i dag, 3,5 km rolig tempo bare for å minne kroppen på hva løping egentlig er. En strek i regningen er det at jeg har blitt forkjølet. To dager med høye C-vitamindoser og hvitløkskur har så langt ikke hjulpet, så nå håper jeg at det verste gir seg til søndag. Bortsett fra forkjølelsen er formen fin, så jeg kommer nok til å løpe uansett.

Jeg er ikke påmeldt i NM-klassen, men håper å ta igjen en del av NM-deltakerne underveis. De starter visstnok tre minutter før. Formodentlig vil det gi meg psyken til å holde løpet ut selv om kroppen skranter litt.