Kjapt om dataspill, vold og moral

Flere har antydet at det må være en sammenheng mellom voldelige dataspill og terroren på Utøya. Eirik Vinje er en av dem, Ketil Bjørnstad en annen (Se Behovet for ondskap). Klassekampen har intervjuet flere forskere om dette, og alle avviser denne sammenhengen.

Jeg ble også intervjuet, og sier avslutningsvis i artikkelen: – Det forutsetter i så fall at menneskene er helt mekaniske. Vi har et intellekt vi behandler alle medier med, som vi forstår kognitivt og oversetter via en slags moral. Det gjelder ikke minst måten vi møter verdisystemene i dataspill på.

Jeg vil legge til følgende: Hvis vi ikke skal forklare Behring Breivik som gal, så er det moralen hans som avgjør hvem som i hans syn er verdige til å leve og dø. I Behring Breiviks tilfelle vet vi at han legitimerte handlingene sine med at ofrene var «forrædere», og at de dessuten hadde en instrumentell rolle for å spre budskapet i manifestet.

Dette verdisynet har han ikke lært gjennom noe dataspill, men gjennom å delta på blogger, forum og kommunisere med høyreekstreme miljøer. I tillegg var han såpass virkelighetsfjern at han trodde han kunne imponere dem alle ved å omsette prinsippene til handling.

Sinna mann og andre nødvendige samtaler

Sinna mann

Et positivt trekk ved samtiden er at det finnes åpenhet for å snakke og diskutere tidligere tiders tabuer. Diskursen jeg snakker om foregår ikke de ukentlige sex/samlivs-artiklene hos tabloidene, men i fine fargerike bøker – for barn.

Gro Dahle har skrevet en rekke barnebøker som forsøker å ta opp og konfrontere problemer barn kan måtte hanskes med. Snill, fra 2002, handler om en jente som rett og slett er for snill og veloppdragen. Sinna mann (anmeldelse) fra 2003 handler om en far som mister besinnelsen og slår, og ble satt opp som teaterforestilling sist høst. Håret til Mamma (2007) handler om en alenemor som har tidvis sterke depresjoner, faktisk så sterke at hun ikke orker å stå opp og lage mat og stelle for datteren sin. På vestlandet har vi Erna Osland, som blant annet skriver barnelitteratur om ting som det kan være nødvendig, men vanskelig, å prate om. Incest, mobbing, utroskap hos voksne – er ting som barn selv hører om eller opplever i løpet av oppveksten, men som de ikke kan nærme seg å forstå uten å snakke om det.

Ok, så barnebøker er et grensesprengende medie. Dette synes jeg er kult. Men finnes det egentlig noe tilsvarende for voksne? Egentlig?

(Bilde fra pressepakka til Sinna mann-forestillingen).