I dag har vi svært store forskjeller på framstillingen av menn og kvinner i media. På NRK ble de mannlige medaljevinnerne fra Vancouver fremstilt som tøffinger, mens kvinnene ble fremstilt med følelser og helst tårer. Hvorfor fremstiller NRK kjønnene ulikt? Og hvorfor kan ikke en kvinne kommentere langrennsøvelsene i OL, har dette kanskje biologiske årsaker? 100 % av journalistene som skriver VG-sports-bilaget er menn, og 95 % av alle sakene der handler om menn. Er da riktig å si at sport er 95 % maskulint – og kvinnelige OL-helter som Bjørgen kanskje egentlig er 95 % mannlige – biologisk altså?

I et førti minutters program om kjønn i samfunnet makter ikke Eia å spørre det essensielle: Hvorfor er det sånn at tekniske fag (ingeniør) tjener dobbelt så mye årlig i forhold til omsorgsyrker (sykepleiere). Jeg legger til: Hvorfor er det sånn at det mannlige blir høyere verdsatt enn det kvinnelige på generelt grunnlag i samfunnet – og hvorfor er det sånn at forskere som prøver å problematisere dette skal fremstilles som idioter på NRK?

Etterpå snakker Eia, etter hva vi som seere kan bedømme, saklig med folk fra medisin og psykologi – tonen er en helt annen – og setter disse forskerne opp mot førstnevnte. Hele første episode av Hjernevask kan analyseres som en makt-tripp, hvor NRK som representant for det “folkelige” vinner 1-0 over to (for de fleste) ukjente norske forskere, gjennom tendensiøse intervjuer og redigeringsarbeidet etterpå.

Hva er vitsen tenker jeg – dette kunne vært bra forskningsformidling. Det mest interessante med Hjernevask er at det antyder makten Eia/NRK har i forhold til norsk forskning. Og dette var bare episode 1.

Et HDR-bilde av trailerparken på Brattøra, Trondheim. Hvem har sagt at ikke trailere og hjullastere – i solnedgang – kan være fine?

Det jeg derimot savner, er naturen og veiene som jeg har løpt på, de gode gamle stedene hvor jeg aldri har stoppet, alltid passert i hast. Disse stedene, og en del folk, de skulle jeg gjerne sett ett ferskt bilde av. Kanskje på tide å ta seg en bergenstur selv?

Å kjøpe på forkjøpsrett i Tobb er en behagelig måte å kjøpe leilighet på. Man sjekker dette nettstedet, og legger inn forkjøpsrett på det man ønsker. Mange av leilighetene er utlyst med fast pris (fordi de allerede er solgt), og man slipper å forholde seg til nervepirrende budrunder og sleske meglere. Det at så mange nå kjøper på forkjøpsrett bidrar på mange måter til å sabotere den høye prisstigningen på leilighetsmarkedet, fordi folk blir heller sittende på gjerdet i stedet for å by. Og meglerne er ikke spesielt fornøyde, det har vært mange tomme interesselister på Tobb-leiligheter vi har besøkt i det siste.

Men kjøpere uten ansiennitet i Tobb har ikke noen grunn til å være fornøyd. Man sløser tid på å dra på visninger og by på objekter man ikke får uansett, og hvis man vinner risikerer man å måtte vente i 14 dager før man får høre at man ikke fikk leiligheten likevel (dette skjedde oss). I praksis blir det det umulig å skaffe seg annet enn selveierboliger eller leiligheter i mindre borettslag. Konsekvensene av dette er først og fremst sosiale, i Trondheim oppstår det nå sosiale skiller mellom de som eier bolig fra før, de som har ansiennitet i Tobb, og de som ikke har noen av delene.

For Tobb-eierne kan imidlertid den økte bruken av forkjøpsrett nå slå begge veier – at prisene går ned, og at salget tar lenger tid (fordi ingen gidder å by på noe de vet de kommer til å miste uansett), eller at folk kjøper til overpris, for å unngå at noen snapper leiligheten foran nesa deres.

Kneet. The Drama Queen of the body, i følge fysioterapeuten.

I september 2008 deltok jeg på mitt første halvmaraton. Jeg løp på tiden 1.25.42, en god tid som overrasket meg selv like mye som mange av av mine bekjente. Etter dette bestemte jeg meg for å prøve å trene mer systematisk, for å se hvor rask jeg kunne bli. Jeg hadde blitt en ambisiøs amatør-løper, og løp minst 2-3 mil hver uke gjennom hele vinteren.

Sist mai, ikke mange uker etter at jeg publiserte bloggposten om å forebygge kneskader ved løping, fikk jeg ironisk nok store problemer med det ene kneet. Det kom ganske brått, i en relativt bratt oppoverbakke på grusvei. Jeg måtte stoppe helt, og halte/hinke meg opp resten av bakken.

I tiden som fulgte forsøkte jeg de vanlige rådene. Jeg roet ned løpingen noen dager, kjøpte meg nye sko (de jeg hadde begynte å bli svært slitne). Men etter en uke uten intervall eller hard trening var smertene tiltagende, og etterhvert hadde jeg også smerter når jeg ikke løp – dvs. om jeg satt ved skrivebordet (og det gjør jeg naturligvis mye pga. jobben). Det gikk flere uker, og dro til lege/fysioterapeut som fastslo, som jeg mistenkte, at jeg hadde trent på meg patellofemoralt smertesyndrom. Antagelsen om at jeg før eller siden ville ødelegge noe i knærne med løpingen slo til, og jeg kom i klubben over treningsidioter som presterte å trene kroppen i stykker. Ikke bra. Hva nå? Jeg ville i hvert fall ikke legge opp, etter den korte karrieren som løper.

Pasienthåndboka sier:

Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) er smerter bak, rundt eller under kneskålen. I tillegg til smerter plages mange av stivhet i kneet, spesielt etter å ha hatt kneet bøyd lenge. Sviktfølelse i kneet er også vanlig. Tilstanden kan ramme kun det ene kneet i starten, men etter hvert rammes begge knærne. PFSS er visstnok en av de vanligste problemene løpere har, og 40 % av alle løpere har det eller har hatt det. I lettere tilfeller kan det være tilstrekkelig å redusere belastningen i ca 3-6 måneder for å bli bra, men det finnes få langtidsstudier av pasienter med PFSS. Hos noen blir PFSS en langvarig lidelse.

Av fysioterapeuten fikk jeg noen øvelser som jeg skulle gjøre 60 ganger om dagen, men samtidig måtte jeg løpe lett annenhver uke for å se om jeg hadde noen framgang. Jeg var ikke så utrolig tøff de første turene rundt omkring på den flate grusbanen i Olsvik. Da det var på sitt verste tålte ikke kneet så mye som 1 km. jogging i halvparten av tempoet jeg vanligvis løp i. Jeg syklet noen turer med høyt sete, for det het seg at dette var bra, men jeg ble vel aldri helt sikker på om syklingen faktisk gjorde kneet verre eller ikke. I løpet av juli fant jeg vel ut at ingenting hjalp, og jeg bestemte meg for å ta et par uker fri fra alle aktiviteter utenom øvelsene som jeg fikk av fysioterapeuten.

På slutten av denne to-ukers-pausen flyttet vi til Trondheim. Kneet mitt tålte ikke bæring, så jeg var redd for at jeg ikke ville være så mye tess i flytteprosessen. Men jeg fant ut at neopren-knestøtte hjalp tilstrekkelig til at jeg kunne bære kasser omtrent som en normal mann.

Da jeg kom til Trondheim, fikk jeg høre av en kollega at han hadde brukt noe som heter Select Varmesalve m/ kamfer. Denne fungerer omtrent som tigerbalsam, bare at den er billigere og mye drøyere. Det er bare å smøre det utover kneet. Etter noen ukers bruk både uten og under trening, ble plutselig kneet bedre og bedre, og jeg kunne så smått begynne å trene løping igjen.

I dag, nesten fem måneder etter at jeg først fikk de først symptomene, er det meste på stell. Kneet tåler fremdeles ikke å løpe lengre intervall over 15-16 km/t, men rolige mellomdistanseturer på en +/- 10 km. går helt fint. Oslo halvmaraton var forrige helg, og jeg var selvfølgelig ikke deltager. Målet mitt er å løpe halvmaraton igjen i 2010, og slå persen da.

Jeg har gjort meg opp noen tanker om hva jeg gjorde feil sist vinter. Jeg satt mye i ro ved skrivebordet, og dro ut på en 2-3 ganske raske tempo-løp iløpet av uka. Jeg tok meg ikke tid til de rolige langturene som er viktig for å bygge sterke muskelfibre og støttemuskulatur. Denne vinteren skal jeg prøve å løpe mindre som en idiot, trene støttemuskulatur i studio og på sykkel, samt kjøpe meg ski. Langturer og kortere intervaller blir veien å gå. Hvis kneet er godt blir det Tordenskiold-løp og ev. St. Olavslopp hvis noen inviterer meg med til våren og sommeren, og så ev. halvmaraton til høsten.

Når man foretar intervju i akademia, forholder forskeren seg til etikk, anonymitet, åpenhet rundt metode osv. Dette betyr ikke at forskeren ikke har lov å konfrontere intervjuobjektet, bare at man følger vanlige standarder. Hvis det Pedersen og Jackson hevder er riktig, kan man trygt si at Eia IKKE forholder seg til disse standardene. Likevel tror Eia i følge Dagbladet at han vil klare å utfordre etablerte fagfelt.

Eia er antakeligvis ikke så dum at han tror på dette, men for å ta han seriøst: Mens akademikere flest er nødt til å skrive artikler, bøker og rapporter for å formidle kunnskap og meninger som over tid endrer kunnskapen vi har om samfunnet, mener Eia at han kan gjøre det samme på underholdningsmedias premisser.

Eia omgår de vanlige akademiske bøygene med metode, etikk, publisering osv. Og det støtter jeg fullt ut, i et demokrati bør det være lov å stille spørsmål til forskere og maktpersoner fra sidelinjen. Men uten at han følger akademias egne prinsipper, vil Eia selvfølgelig aldri klare å utfordre noe fagfelt. Ingen bøker vil bli skrevet om. Menneskenes kollektive kunnskap vil ikke vokse. Hjernevask er og blir underholdning. Skal vedde på at det er ganske morsomt også.

Oppdatering: TV2 skriver nå at Agnes Bolsø, Harriet Bjerrum, Wenche Mühleisen og Jørgen Lorenzen også har trukket seg fra programmet.

Dette resulterte i maskinen ble helt ubrukelig, det var bare så vidt det surklet gjennom litt vann. Trykket ble altså dårligere av rensemiddelet. Jeg ble redd for at den fine kaffemaskinen min hadde blitt ødelagt. Det sto mellom å åpne maskinen selv, og å sende den inn til reparasjon. Jeg visste at det ikke var noe i veien med pumpa, fordi trykket var meget bra gjennom steameren. Jeg valgte å åpne maskinen selv, for å se. Feilen viste seg å være puss i ventilen. Maskinen ble som ny da jeg renset denne. Her er en en guide over hvordan jeg renset ventilen:

Utstyret jeg brukte for å fikse maskinen var:

• Stjerneskrujern
• Umbrako 5 mm.
• 2 x fastnøkkel 13 mm.
• Binders

Jeg skrudde av filteret, og fant som forventet en del kaffepuss [1]. Så tok jeg av blokken[2] med umbrako-nøkkelen, men her var kanalene fine og åpne. Deretter skrudde jeg ut ventilen [3], og det var denne som var full av dritt. Jeg staket opp pusset med en bøyd binders. Deretter åpnet jeg ventilen med de to fastnøklene, og rengjorde den inni[4]. Jeg badet alle delene i Joe Gloe for å løsne gamle kaffe-oljer og skitt, og skylte godt. Deretter skrudde jeg alt sammen.

Hele renseoperasjonen tar 20 minutter hvis du har utstyret klart, men det er viktig at maskinen er kald når du begynner. Kaffen smakte vesentlig bedre etterpå også, så jeg kommer til å rengjøre maskinen min oftere fra nå av. :-)

Sitte, hånda, ute! Sitte, hånda, ute! Sitte, aua hånda! Sitte aua hånda! Ute, aua hånda! Aua i hånda [navn]. Aua i hånda [navn]. Spise ute, fisk! Spise inne, fisk, sitte! Hoppe, inne, puta! Hoppe, inne, puta! Sitte, inne, tegna! Sitte, inne, tegna!

Av og til blandes det inn ord som vi kanskje ville spart til en senere setning, hvis vi skulle fortalt noe lignende. Det er lett å se at hukommelsen hennes blomstrer, og hun husker så mange inntrykk. Også er muligens språkformuleringssenteret litt underdimensjonert (enn så lenge), og det er helt herlig å høre på.

Sweet Little Girl (original)

Sweet Little Girl (accoustix – Erik II)
Sweet Little Girl (house-mix – Bjørn Hamra)
Sweet Little Girl (garagemix – mortenjohs)

Vinneren måtte bli Erik II som leverte en original, forkortet mashup med Kerkens vokal og en akustisk gitar som til vanlig ligger og slenger i leiligheten hans. Det at lydbildet og stemningen ble så totalt forandret fra originalen, og at det faktisk dreier seg om en helt ny og akustisk komposisjon ispedd kun et hint av essens fra original-filene trakk opp. Bidraget har et varmt og sårt uttrykk som gjør låten til en mer intim utgave av originalen, og harmoniene er nydelige. Men det som til slutt garanterte Erik II vinnerplassen, var at han var den eneste av bidragsyterne som ikke nevnte at bidraget var uferdig. Swankmajer vet å verdsette profesjonell holdning! Førstepremien er å ligge på Swankmajers Myspace-side! Jay!

Vi fikk også svært gode bidrag fra Bjørn Hamra og mortenjohs. Førstnevnte leverte en lang, dansbar house-mix, også her med helt ny innspilling av alle spor unntatt vokalen, og et dristig nytt akkordarrangement oppå vokalen. House-remixen har kreativ leking med vokalsporene og en krystallklar, proff produksjon. Veldig frisk vri på låten – en club-vennlig “floor-filler”, dette her.

Mortenjohs sendte oss en rå mix, med ny rytme, tilsmusset lyd og en skitten elgitar i versene. Strukturen til Mortenjohs bidrag er nokså lik originalen, men selve uttrykket blir likevel veldig annerledes. Her er det vekk med det myke italo-disco-lydbildet og inn med vreng og elgitar.

Tusen takk til alle bidragsyterne! Hvis dette har vært halvparten så moro for dere som det var for oss, så har dere hatt det svært gøy!