1. Voksne har ofte rett, men de KAN ta feil.
2. Hvis man er vitne til noe som virker feil, er det lov å bli sint og rope “nei”.
3. Du kan få lov å ha på rosa i dag også, men klærne gjør deg ikke ekstra fin.

Se også How to talk to little girls.

Professorene Strømmen og Syvertsen påpekte i Aftenposten 26. oktober at vi er på vei mot et samfunn hvor ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet blir kvalt. Problemet er imidlertid ikke at regler presses nedover hodene på folk av myndigheter og byråkrater, men at disse idealene ikke lenger er utbredt i norske forskningsmiljø.

I etterkrigstiden var veksten i universitetssektoren preget av et kunnskapsorientert tankesett. Idealene fremhevet verdien av kunnskap i seg selv, for nasjonen Norge og etter hvert også for næringslivet. Den norske velferdsstaten, i store deler av perioden i sterk vekst, bidro til å gi gode vilkår for kunnskap gjennom å opprette stillinger som drev med forskning, skriving, undervisning og veiledning. Personene som fylte disse stillingene hadde stor frihet til å utforme fagfeltene de var en del av, og naturlig nok investerte de mye tid og krefter i dette.

I løpet av 80– og 90-tallet og framover ble denne logikken gradvis supplert av en tankemåte som fremhevet verdien av forbindelser til forskningsmiljø i andre land, og det å være del av flere prosjekter. I følge dette prosjektorienterte tankesettet blir kunnskap verdifull når den skapes i nettverk. De som hadde suksess i å realisere denne tankemåten klarte å danne nettverk, knytte seg til andre som var enda flinkere enn dem selv og fungere som bindeledd mellom ulike forskningsmiljøer.

Disse to tankesettene eksisterte lenge i et fruktbart samspill, og de eksisterer fremdeles. Selv om mange akademikere i dag vedlikeholder et stort nettverk og er del av ulike prosjekter, har de også mange arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og publisering. Arbeidskulturen er travel, kaotisk, og for sarte sjeler kan den nok oppleves som brutal. Likevel legger den grunnlag for et akademisk virke som mange tenker på som ideelt. Systemet var smidig nok til at universitetssektoren kunne vokse og bli til det den er i dag: En plattform for å utdanne en stadig større andel av den norske befolkningen og skape faglige og teknologiske framskritt som i noen tilfeller er i verdensklasse.

Den akademiske kulturen som ble muliggjort gjennom disse to tankesettene ble bygd på to forutsetninger: Frivillig arbeidsintensivering og fleksibilitet. Mange akademikere syntes det var OK å jobbe 65 timer i uka fordi de likte arbeidet og fordi jobbutøvelsen ga dem en følelse av frihet. Den andre forutsetningen var at arbeiderne kunne ta raske avgjørelser og avklare spørsmål ute i korridoren. Det at man som akadeiker hadde mulighet til å sjonglere litt med tid og oppgaver gjorde det mulig å takle arbeidspresset og løse de allsidige arbeidsoppgavene på en god måte.

Stadig flere jobber i akademiske yrker i Norge. I 2010 var 333 000 ansatt i akademia i forhold til 261 000 i 2006. Den store rekrutteringen er en av faktorene som gjør at tankesett som tidligere hadde gyldighet kan endres raskt.

I løpet av de siste ti årene har en tredje logikk gradvis fått økt gyldighet. Tellekant–logikken har sitt opphav i bevilgningsorganers behov for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. I følge dette tankesettet har kunnskap verdi når den er basert på velfunderte mål og offentlig godkjente planer. For akademikerne har dette medført detaljplanlegging og rapportering, og forventninger om at forskere skal skrive egne prosjektsøknader og konkurrere med andre om bevilginger. Logikken har bidratt med flere krav i en hverdag som allerede hadde høyt arbeidspress – og resultatet kan ikke lenger kalles spesielt smidig.

Et fjerde tankesett har blitt viktig de senere årene. Forenklingens logikk verdsetter kunnskap når den oppsummeres, forenkles og deles opp. Kreative akademikerne lager metoder som gjør det mulig å vurdere besvarelser og artikler raskt og effektivt. Dette er ikke noe negativt, men nødvendig for å takle høyt arbeidstrykk. Logikken spiller også inn når verdien av akademisk formidling gjennom arrangementer som Forskning Grand Prix, Forskningsdagene og deltakelse i tradisjonelle og sosiale medier fremheves. Forenklingens logikk kan ved første øyekast virke ute av stand til å utfordre de tunge akademiske tankesettene beskrevet over. Men forenklingens idealer bidrar til å legitimere tellekant-logikken. De som får unna arbeidet viser at en lett tilnærming til det akademiske arbeidet fungerer. Tellekantene er beviset.

På 60 år har ingen krav blitt fjernet, mens stadig flere føringer har blitt lagt til. En av de mer betente debattene i dagens universitetssystem, er den som omhandler faglig versus profesjonell ledelse. Tilhengerne av førstnevnte mener at faglig styring er helt nødvendig for å utvikle fagene på en best mulig måte, uavhengig av markedsmakt og trender innen management. Tilhengerne av sistnevnte hevder gjerne at profesjonell styring ville kunne gi bedre håndtering av midler, høyere akademisk produksjon og ikke minst mer fornøyde arbeidere.

Jeg leverte doktorgraden «Forenklingens logikk» i november. Om relativt kort tid skal jeg antakelig inn i det akademiske systemet og arbeide. Jeg har fått utvikle mitt eget prosjekt og ta mine egne beslutninger, mens veilederen holdt meg i slakke tøyler. For mitt prosjekt tror jeg dette har vært optimalt. Det som blir avgjørende framover er imidlertid hva de andre nytilsatte akademikerne mener er viktig. Reell faglig innflytelse er forbeholdt de færreste, i hvert fall de første 15–20 årene av karrieren. For mange nytilsatte fremstår nok dagens akademiske nettverk som like hierarkiske som byråkratiet Strømmen og Syvertsen lenge kunne unnslippe. For disse blir dermed klare rammer og rettferdige arbeidsbetingelser viktigere enn utopiske idealer om frihet – mer styring og en regulert hverdag blir noe som skaper rom og befrir. Det gjenstår å se om det på sikt vil være rom for akademikere som tenker annerledes.

The logic of simplicity
A study of the reproduction of professional identity in ICT organizations

For the past 30 years, information technologies and software have played an important role in growth and innovation in modern economies. The emergence of the “information age” — the post-industrial society or Internet society — has drawn much attention from academics who have attempted to describe and theorize this development. A key argument in these works is that the information age changes the social prerequisites for work and organization. Different authors have explained knowledge work as reflecting a network logic, characterized by large, informal networks, activity, communication and constant adaptation. Although network metaphors are descriptive of many aspects of modern knowledge work, such work also has important features that cannot be explained in terms of this logic. In the space of 15 years, the programming profession has changed from being associated with flexible forms of work and a great deal of overtime to being controlled and focused on results. This has taken place without  strikes or trade unions involved. The changes have coincided with a strong growth in social criticism of ICT and knowledge work as it unfolded in the 1990s from at least three directions: industrial efficiency, the collective safety and well-being of the workers, and the growth of markets.  Such criticism has gained legitimacy among professionals. The compromise that has developed between these critiques has emerged as a professional ideal rooted in eastern culture: simplicity. According to this ideal, connecting to a network, sharing awareness and content and contributing to the information flow do not create value, but rather lead to complexity, followed by inefficiency and an unhealthy work/life balance. Professional value is on the other hand created through focusing attention and concentrating, turning off e-mail, social media and cell phones. I term this value system the logic of simplicity or the world of simplicity. This logic guides what is considered fair, and provides a means to rank colleagues, relationships, actions and objects. By using simplicity as a higher common principle, industrial ideals relating to performance management and planning is gaining legitimacy in ICT organizations. I show how and why this change is unfolding through two empirical studies. The first is based on a qualitative analysis of interviews with 23 software developers, and the second is based on a discourse analysis of twelve manuals in agile software development and project management. In the first analysis I show how ideals referring to simplicity are used and positioned in relation to other important principles of professional practice, while the second analysis describes the logic of simplicity in detail. Both analyses draw upon and contributes to the pragmatic framework of social action developed by Luc Boltanski and Laurent Thévenot. Structural analyses is often criticized for having functional or mechanical understandings of social action. By linking the logic of the actors’ understanding to the concept of worth, this framework paint a universe of cultural change where social action is dynamic and human actors are vivid.

Jeg har vel lenge lurt på hvordan det ville føles, og må vel så langt si at det kjennes ganske bra ut.

Alle uttalelsene i saken ligger nå ute på KKDs sider. Anbefaler ellers Fribit/EFN sin. Les også IT-avisens oppslag om denne saken.

Det er synd at sosiologiske budskap alltid skal druknes i det jeg oppfatter som hysteri og mer eller mindre eksplisitte, urealistiske krav om å lage lover som regulerer bruken av voldelige dataspill. I dette konkrete tilfellet fører det til at Medietilsynet enkelt kan avfeie kritikken.

Jeg hadde planlagt siden i vår å delta i løpet, men kunne ikke være sikker på deltakelsen før i august, hovedsakelig på grunn av at jeg har ganske mange andre jern i ilden for tiden. Jeg har også vært plaget med en sår akilleshæl i sommer. Uansett ble det ble til at jeg meldte meg på tidlig i august.

På selve løpsdagen var det fin løpetemperatur, omtrent 14–15 grader ved start, og en del vind. Det ble gradvis varmere utover. Det var en ny trasé i år, fire runder a 10.5 km. Jeg snakket litt med Gudleik Husby før start, han løp på 2.50 ifjor, og slo meg på Trønderjogg (10 km) med noen ti-sekunder ni dager tidligere. Jeg hadde en plan om å prøve å henge meg på han fra start, og ta det derfra.

Etter start la jeg meg i stedet bak verdens mest vinnende maratonutøver, Helge Hafsås, og forsøkte å ligge litt i hans tempo. Jeg merket raskt at det var hakket for fort, etter Bakklandet langs elven, ca. 1 km fra start, måtte jeg la ham gli unna. Børge Leiren og Gudleik Husby, som begge har sterke plasseringer de siste årene, tok meg igjen like etterpå, og la seg i ryggen helt ned til første drikkestasjon ved ca. 3 km. Her passerte de, og jeg la meg i ryggen deres. Disse gutta holdt et friskt tempo, og jeg hadde neppe klart å holde tempoet i den motvinden hvis jeg ikke hadde ligget bak dem.

Den første runden av løpet fortsatte på denne måten, jeg hadde liten mulighet til å løpe forbi — og dra.

Jeg hadde en spisestrategi dette løpet. Hver 10-kilometer slukte jeg en energy-gel som jeg hadde med meg. Jeg forsøkte å gjøre dette fram mot Munkegata før hver passering. Ved første passering etter 10,5 km, gjorde dette at jeg kom noen kom noen meter bak Børge og Gudleik.

Etter passering første runde økte Børge og Gudleik farta relativt mye, samtidig som de nå hadde fått en lite luke. Jeg vurderte det sånn at de ville løpe fra meg om jeg ble igjen bak — jeg måtte få lukket igjen luka. Jeg tok litt i for å ta igjen dem. Farten var oppe i 3.36 min/km en kort periode sier GPS-trackingen, men jeg tok igjen dem overraskende lett. Gutta fortsatte imidlertid å holde 3.48 min/km-tempo over de påfølgende kilometrene, og jeg hadde fremdeles ikke sjans til å løpe forbi eller dra (i det tempoet), og det sa jeg til dem. Det virket som de syntes det var helt OK. Gudleik ymtet frampå om at det gikk fort nok.

Børge ble hengende litt bak, men før drikkestasjonen i Trondheimsveien tok han oss igjen, og vi løp som trio sammen inn til halvmaraton-passering.

En mann syklet på siden av Gudleik og sa «det så bra ut». Da sa han noe sånt som at det ikke føltes så bra som det så ut. Etter dette ble han hengende bak. Jeg og Børge var nå alene i det tredje runde begynte, og vi småpratet litt om ambisjoner for løpet og perser. På vei opp mot sykehusområdet, like før barselhotellet, forsvant han imidlertid på ny bak. Vi hadde løpt ca. 25 kilometer.

Jeg var nå alene, og jeg visste godt at jeg lå på en andreplass. Jeg forventet imidlertid at både Gudleik og Børge hadde potensial til å komme sterkt tilbake mot slutten, og følte meg langt fra trygg. Så jeg forsøkte å holde tempoet oppe. Etter noen kilometer begynte jeg å ta igjen maratonløpere som enda var på sin andre runde. Etter dette forsøkte jeg bare å holde tempoet, og bruke så lite energi som mulig. Jeg syntes vinden avtok litt.

Rundt 28–29 kilometer begynte det å bli tungt, men klarte å holde 4.05-tempo på den 30. kilometeren og følte meg litt friskere igjen etter dette.

Siste målpassering, og siste runde. Jeg forventet egentlig å bli tatt igjen hele tida, og forsøkte å se etter Børge, Gudleik eller andre maratondeltakere som hadde disponert kreftene sine bedre enn meg. Begynte for alvor å ta igjen halvmaratondeltakere etter siste drikkestasjon i Trondheimsveien, og det var jo en liten motivasjon i seg selv. Men føttene var tunge, melkesyra hadde satte sine spor, som denne gjerne gjør mot slutten av sånne løp. Pulsen gikk også drastisk ned, noe som tyder på at jeg var tom for energi.

Spesielt tungt var det rundt 41 kilometer, og hadde litt kramper i magen som gjorde at jeg måtte roe ytterligere ned. Siste kilometeren var lang, men jeg holdt tempoet relativt bra, og så etter andre løpere hele tiden – så bare røde-nummerlapper, noe som betød at alle var halvmaraton-deltakere. Jeg løp inn i Munkegata og forsto at jeg faktisk ville dra inn andreplassen, bare økte på nedover og inn i mål. Maren og Maja tok i mot meg. :-)

Så senere at både Børge og Gudleik hadde brutt løpet, henholdsvis før og etter tredje passering.

Dette var et fantastisk morsomt løp for min del. Jeg fikk imidlertid uvurderlig drahjelp fra Børge og Gudleik de to første rundene. Så takk til begge to.

Arrangementet i seg selv var jeg også veldig fornøyd med. Som regel respekterte bilene oss løpere, og det var heller ingen utenforstående i løypa. Alt i alt kunne det nok vært bedre planlagt rundt premieutdelingen, men dette klarer de sikkert bedre neste år.

Jeg ble også intervjuet, og sier avslutningsvis i artikkelen: - Det forutsetter i så fall at menneskene er helt mekaniske. Vi har et intellekt vi behandler alle medier med, som vi forstår kognitivt og oversetter via en slags moral. Det gjelder ikke minst måten vi møter verdisystemene i dataspill på.

Jeg vil legge til følgende: Hvis vi ikke skal forklare Behring Breivik som gal, så er det moralen hans som avgjør hvem som i hans syn er verdige til å leve og dø. I Behring Breiviks tilfelle vet vi at han legitimerte handlingene sine med at ofrene var “forrædere”, og at de dessuten hadde en instrumentell rolle for å spre budskapet i manifestet.

Dette verdisynet har han ikke lært gjennom noe dataspill, men gjennom å delta på blogger, forum og kommunisere med høyreekstreme miljøer. I tillegg var han såpass virkelighetsfjern at han trodde han kunne imponere dem alle ved å omsette prinsippene til handling.

Også i forbindelse med opprøret i England rapporteres det at sosiale medier spiller en stor rolle for å organisere både hærverk og opprydding (f.eks. hos VG).

Når det gjelder å skape betingelser for koordinert samhandling av den størrelsesordenen vi har sett flere tilfeller av i år, er det imidlertid klart at sosiale medier har mindre innflytelse enn tradisjonelle medier.

Da mobil– og Internett ble avslått i Egypt, fortsatte demonstrasjonene. Noen av demonstrantene brukte vold. Kravene som opposisjonen satte, og som i ettertiden ble oppfattet som legitime, ble kunngjort gjennom Egyptiske og internasjonale medier.

Motivasjonene til å delta i opptøyer og demonstrasjoner kommer ikke fra sosiale medier, men fra frustrasjoner som har røtter i egen livserfaring og samfunnsforståelse. Økende arbeidsledighet, manglende opplevelse av politisk frihet og rettferdighet, samt en manglende tro på at myndigheter og demokratiske prosesser kan bidra til å gjøre situasjonen bedre i tiden framover er noen av ingrediensene i denne cocktailen.

De som deltar i opptøyene opplever at de ikke lenger har noe å tape. Sosiale medier har hatt mindre betydning.

Flere norske [1,2,3] og utenlandske medier[4], og anti-islamistiske nettsteder (f.eks. [5]), refererer likevel til det ideologiske innholdet i Behring Breiviks manifest som intelligent, intellektuelt og oppdatert i forhold til moderne politisk idéhistorie. Dette synet støttes av flere beskrivelser av mannen som intelligent i tradisjonelle medier [6,7] og på nettforum [8,9].

Jeg vil på det sterkeste avvise dette.

Essensen i det ideologiske innholdet som Behring Breivik støtter seg på er ideologisk skrot. Den har ingen rot i den virkelighetsforståelsen de fleste andre i Vesten deler. Islam og islamister kommer til ikke ta over verken Norge eller Europa. Norge er ikke undertrykt av kulturmarxister.

Det flerkulturelle samfunnet, med alle sine gode og negative aspekter, er ikke noe som kan fjernes gjennom verken debatt eller vold.

En akademiker ville aldri tenkt en sånn tanke. Det er viktig at opinionen forstår dette.

Forfatterne av denne giftige retorikken har lenge ønsket at tankene deres skulle få oppmerksomhet og bli kjent. I tiden framover vil de ideologiske sidene ved manifestet til Behring Breivik og hans inspirasjonskilder bli grundig analysert. Arbeidet har allerede startet på blogger og i aviser[10]. Akademikere fra ulike fagretninger kommer til å følge opp, og skrive avhandlinger og bøker.

Denne  ideologien, som formulert gjennom anonyme Fjordman, Robert Spencer og flere, er imidlertid ikke noe som vil drøftes med vitenskapsteoretisk interesse. Grunnen til at akademikere nå kommer til å ta tak i dette stoffet er for å flå vekk det tynne skinnet av legitimitet som de anti-islamske «tenkerne» har klart å pakke rundt et platt og hatsk budskap.

Mange har også trukket fram Behring Breiviks mediestrategi som godt planlagt, eller at han er en dyktig mediemanipulator (se f.eks. [11]. Dette vil jeg også avvise.

Det er ingen tvil om at han har evne til å jobbe dedikert, legge planer og utføre dem – dette har imidlertid lite med intelligens å gjøre, det er snarere en evne til å jobbe målrettet. Mange har denne evnen, og de fleste har langt større intelligens enn Behring Breivik.

Behring Breivik har gjennom handlingene sine bidratt til å synliggjøre de motbydelige sidene med ideologien han har tuftet manifestet sitt på. Ingen seriøse forlag eller aviser kommer til å ta i denne retorikken med ildtang på lang, lang tid.

Hans mediestrategi har ødelagt for de ideologiskaperne ønsket å imponere.

Likevel: Kanskje vil det på sikt være på sin plass med et akademisk opprop mot at dette tankegodset er intelligent, idéhistorisk korrekt og oppdatert.

Referanser

[1] NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7726002
«Det er en beregnende, ressurssterk og intelligent manns verk»

[2] Agderposten: http://www.agderposten.no/article/20110724/LOKAL8/110729883
Dette er en belest mann som har stor kunnskap om europeisk idéhistorie og filosofi slik det undervises på universitetene.

[3] NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7726235
«Ideologien er ulik klassisk nynazisme, men pakker heller inn motstanden mot flerkulturelle samfunn i en intellektuell retorikk der forsvar av «vestlige verdier» er i fokus.»

[4] Wall Street Journal:  http://online.wsj.com/article/SB10001424053111903999904576465801154130960.html
«The first half, in which he indicts the European cultural elite for permitting Islam to take root in Europe, makes it clear that he is both highly intelligent and very well read in European history and the history of modern ideas.»

[5] Europenews: http://europenews.dk/en/node/45634
«While the man is clearly a psychopath, the worst part is that it is not all crazy sounding — it is scary how sane much of the document seems to be.»

[6] Vg:  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10080720
«Ifølge Olaussen kan Breivik som person være intelligent.»

[7] Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/07/25/nyheter/innenriks/terror/utoya/17451926/
«Politiadvokaten sier den terrorsiktede på noen områder “nærmest virker intelligent”».

[8] Barnimagen: http://www.barnimagen.com/forum/thread/143426674
«Han er en meget, meget intelligent mann, som er gjennomført kald.»

[9] http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1361019
«Måten han går inn i detaljer på i planleggingen av en slik aksjon, tyder på at han er en meget intelligent og reflektert mann.»

[10] Utopisk realisme: http://utopiskrealisme.blogspot.com/2011/07/terrorens-retorikk-analyse-av-anders.html
Blogginnlegget er i seg selv en god analyse, med lenkesamling nederst.

[11] Time.com: http://www.time.com/time/world/article/0,8599,2084901,00.html
«Apparently skilled at public relations, Breivik even interviewed himself.»

Ett av de største er “Fakkeltog for de omkomne, sårede og etterlatte etter 22.juli 2011″. Det finnes også en oversikt over flere markeringer. Men hva er riktig? Hvem er arrangører? På Facebook leser jeg at flere har problemer med å komme i kontakt for å få mer informasjon. Har arrangørene tatt høyde for at det kan komme mange? Er det appeller? Hvilke organisasjoner står bak?

Jeg foreslår at kommunene kan overta ansvaret for å mobilisere til markeringene, og de kan gjerne bruke sosiale medier for å mobilisere. Hvis kommunene samler markeringene, vet alle hvem som står bak, og det kan samles flere, og samtidig iverksettes et apparat som gir arrangementene en trygg ramme hvis det kommer mange folk. Og det gjør det nok.