Norsk ungdom er mindre opptatt av å være uavhengige og individualistiske enn generasjonene før dem.
Dagens 19-åringer har vokst opp med målstyring gjennom hele skolegangen, og med sosiale medier som barometer på popularitet og suksess. De er betegnet som generasjon prestasjon, og kritisert for å ikke ha noe felles prosjekt. Men dagens unge er antakelig mindre individualistiske enn sine foreldre, på tross av at de har vokst opp i en langt mer individualistisk kultur.
I NRK-serien Sånn er Norge med Harald Eia kommer det frem at nordmenn, i tillegg til å være blant de rikeste og mest fornøyde i verden, også er de mest individualistiske og uavhengige. Norges velferdsstat og institusjoner bidrar til at nordmenn er mer uavhengige og fri enn folk i andre nasjoner. Norske arbeidstakere er uavhengige fra sjefen på grunn av rettigheter og stillingsvern, kvinner er i mindre grad avhengig av sin familie eller partner, og barna er i mindre grad avhengig av økonomisk hjelp fra mor og far for å ta seg en utdanning. Magnus Marsdal har i boka Frihetens Mødre skrevet om den norske varianten av individualisme, rotfestet i institusjoner og bevegelser som kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.
Hvis vi går litt tilbake i historien så er det flere trekk som støtter at nordmenn er spesielt opptatt av uavhengighet. Den lange tiden under dansk styre og unionen med Sverige bidro til at idéen om et uavhengig Norge fikk bred forankring hos både konservative, kristne og liberale ved overgangen til 1900-tallet. Vår langstrakte kyst og våre frodige jorder bidro til å gjøre oss selvforsynte blant nabolandene, og fjell og fossefall har gitt oss ren energi i over hundre år. Funnet av olje på norsk sokkel, og måten dette ble håndtert politisk og økonomisk, bidro selvsagt også til å styrke nordmenns mulighet til å være uavhengige. Den norske velferdsstaten har vært en frigjøringsmaskin!
Individualisme og uavhengighet er altså noe typisk norsk, og nordmenn har tradisjonelt ønsket å være uavhengige og frie.
I studier gjort på 1990-tallet ble skoleungdom spurt om hvem de helst ønsket å ligne på og hvilke karakteristikker som var ønskelige. Forskerne fant at kjendiser og personlig bekjente oftest ble trukket fram som personer de unge ønsket å ligne på. Nytt var også at mange oppga at de ønsket å være «seg selv» – noe som ble tolket som et moderne individualiseringstrekk. Dette stemte godt med 80- og 90-tallets pedagogiske og sosiologiske modernitetsteorier. Ungdomsforskeren Thomas Ziehe skrev for eksempel om individualisering som både et gode og et problem. Individualiseringen var et ønsket gode fordi den ga et pusterom etter flere generasjoner med hardt arbeid, sparing og undertrykking, men også problematisk fordi båndene til familie, klasse og tradisjonelle fellesskap ble svakere.
I vår tid er ungdom beskrevet som uten vilje til opprør, men også som generasjon prestasjon. Pedagogen Per Bjørn Foros og filosofen Arne Johan Vetlesen har formulert den moderne individualiseringen som at barn og unge i dag i mindre grad møter danning og oppdragelse. Men skolen, mediene og arbeidslivet formidler i stedet mål og krav som krever stor grad av selvdisiplinering hvis de skal nås.
I lang tid har denne formen for individualisme passet som hånd i hanske med rådende økonomisk tenkning. Barn- og unge kan ikke velge å ikke delta i samfunnet – eller den globale kapitalismen – men de kan alltids jobbe hardere, «lære mer», trene hardere, begynne på stadig lengre utdanninger og fullføre på kortere tid.
I en NTNU-undersøkelse har vi undersøkt rollemodeller, idealer og oppvekst blant 18- og 19-åringer i alle de tidligere 19 fylkesregionene. Norge er stort, og ulikhetene øker. Det vi har ønsket å finne ut i denne undersøkelsen er imidlertid hvilke verdsettinger som er utbredt blant norsk ungdom mer generelt.
Verdsettingen av individualisme, i betydningen av å være autentisk, ekte og ikke bry seg om andre, finnes selvsagt. Men de verdsettingene som oftest blir brukt av de unge i utvalget – på tvers av region, tro, klassebakgrunn og kjønn – er for det første å være omsorgsfull og ta vare på andre, og for det andre å hevde seg, være ambisiøs og ha pågangsmot.
De unge forteller om besteforeldre, foreldre, lærere, trenere, venner og ledere i sivile organisasjoner når de forteller om omsorg. Det er i noen grad de samme subjektene – besteforeldre, foreldre og venner, men også forbilder fra idretten og næringslivet – som knyttes til pågangsmot og prestasjoner.
De samme formene for verdsetting blir brukt når de unge forteller om sine dagligliv. Omsorgsidealene knyttes til sosial omgang og det å ta vare på seg selv og andre i en ungdomstid som nettopp kan være preget av stress. Mange i utvalget er kritiske til at det ikke er «lov» å være fornøyd med seg selv, eller som Ingrid (19) formulerer det «at det er noe i dagens samfunn som gjør at vi unge får komplekser, og skaper oss selv dårligere enn det vi er». Samtidig mener mange unge i dag også at det er legitimt å jobbe hardt og ha ambisjoner, men ikke for enhver pris. Lars (19) sier: «Press – i form av leveringsfrister, framføringer og gode karakterer er positivt, i hvert fall inntil en viss grense […]». Og denne grensen er de unge vi har pratet med svært klar over.
Dagens unge nordmenn er mer kollektivt orienterte enn sine foreldre. Hvis de MÅ velge, velger de tilhørighet. De er opptatt andre, og av hva andre mener. De skammer seg når de skiller seg ut, og det anses som ugreit å velge vekk det sosiale til fordel for personlig utvikling eller gevinst. Og det er kanskje ikke så rart? Dagens unge nordmenn har tilbragt fem ganger så mye tid i ulike pedagogiske institusjoner fram til de blir ti år, sammenlikna med hva som var tilfelle for 40−50 år siden. 93 % av norske barn- og ungdommer har deltatt i organisert idrett. Mange unge (men ikke alle) anerkjenner også at global oppvarming er en av de viktigste utfordringene i vår tid.
I en større fortelling om Norge hvor forestillinger om uavhengighet og frihet helt klart er viktige faktorer, kan det virke som at dagens unge tenker litt annerledes enn sine forgjengere. De unge er mindre opptatt av å være unike og «seg selv». Samtidig er det legitimt blant unge å være orientert mot verdier som de mener vil kunne gi uttelling for framtidas Norge – trygge relasjoner, men også gode resultater.
I en ny tid hvor det rådende økonomiske systemet tilsynelatende ikke gir gode resultater verken med hensyn til kriser eller sosial rettferdighet, er dette antakelig godt nytt.
Så får vi se om frigjøringsmaskinen er hardfør nok til å tåle nye 50 år.