Anmeldelse av Octahedron av The Mars Volta

The Mars Volta - Octahedron
The Mars Volta - Octahedron

Det produktive bandet The Mars Volta (TMV) slapp sin femte studiofullengder for litt under en uke siden. Octahedron skulle være akustisk, men når den første singelen ble sluppet tidligere i juni kom det fram at TMV fremdeles var plugget i – uttrykket var bare noe mer dempet og litt mer akustisk enn tidligere. TMV har på tross av sin unge alder bevist at de er legender, siden de til så de grader har klart å kommersialisere sin helt spesielle versjon av progressive rock. Når det er sagt må det også nevnes at bandet tidvis har gått i de mange fallgruvene som hører med rockesjangeren med rusmisbruk og overdoser. Slikt blir det tydeligvis god inspirasjon fra.

Octahedron har åtte låter på til sammen femti minutter, noe som også gjør plata til den korteste studioplata fra Mars Volta.

  1. Since We’ve Been Wrong 7:20
  2. Teflon 5:04
  3. Halo of Nembutals 5:30
  4. With Twilight as My Guide 7:52
  5. Cotopaxi 3:38
  6. Desperate Graves 4:56
  7. Copernicus 7:22
  8. Luciforms 8:21

Kort plate eller ei, låtlista viser at Octahedron består hovedsakelig av lengre låter, og ut fra det kan man fastslå at det fortsatt dreier seg om progressiv rock.  Som på tidligere album har gitarist Omar Rodriguez-Lopez håndtert knottene i studio.

Lydproduksjonen har aldri imponert meg med TMV, og i så måte er Octahedron ikke noe unntak. Låtene har mye dynamikk, men ikke på den gode måten med luftighet og plass mellom instrumentene. De mer fyldige partiene høres overkomprimert ut. Bassen er i tillegg mikset kunstig lavt samtidig som el-gitarene er overtydelige, noe som bidrar til å skape et krasst og spisst lydbilde.

Dynamikken på Since we've been wrong
Dynamikken på Since we've been wrong

Som illustrert av bildet over er platens introduksjonslåt svært lavt mikset de første minuttene. En artig effekt, men noe som bidrar til at det kan bli selsomt å høre gjennom det nye, “rolige og akustiske” TMV-albumet med kjæresten til en flaske vin. Volumkontrollen må brukes hyppig hvis man ikke har gode lyttebetingelser (hi-fi/hodetelefoner) i rolige omgivelser.

Men når det er sagt så er resten bare fryd og gammen. Voksefasen, de første gjennomlyttingene, var helt klassisk TMV for min del: Første gjennomlytting ga meg absolutt ingenting, men det var bare å sette på plata en gang til med en gang. Ah, selvsagt hadde enkelte fine ting satt seg fast fra første gjennomspilling. Fra tredje gjennomlytt og utover: Lillehjernen min drypper adrenalin og endorfin direkte i blodstrømmen min i takt med refrengene.

Som en helhetlig, gjennomkomponert plate er Octahedron definitivt vellykket. Alt henger sammen, låtene glir inn i hverandre, og enkelte fraseringer og lyder dukker opp igjen i flere av låtene. Plata viser at bandet har klart å skape et litt mildere og litt enklere uttrykk, uten at de har kompromisset med seg selv. Essensen kan oppsummeres som en godt balansert miks av gjennomkomponert struktur og mer utflytende masse. Og det passer meg utmerket.

For meg er en TMV-plate en investering som jeg vet blir med meg i flere år. Mens jeg ofte blir lei annen musikk etter en periode, har klassikerne fra TMV (spesielt  Amputechture) vart i åresvis. Octahedron er knapt en uke gammel, så det gjenstår å se om albumet har samme kraft til å holde på oppmerksomheten.  Uansett er plata  god, original, og ganske atypisk all annen musikk i vår tid. Octahedron anbefales hvis du er interessert i det progressive.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *