Om standardisering av akademiske verktøy

Det går svært lenge mellom hver gang jeg hører akademikere diskuterer det akademiske verktøyet som alle bruker – nemlig PC-en. I løpet av av de fem årene som har gått siden jeg kunne kalle meg sosiolog, har jeg bare hørt to argumenter om det viktigste skriveredskapet vårt.

Det ene argumentet har tilsynelatende gått på standardisering av dokumenter og referanseverktøy. – All dokumentskriving burde vært standardisert til Microsoft Word og Endnote, sa en kollega. Dermed skulle det bli så enkelt å samarbeide om artikler på tvers av ulike miljøer.

Det andre argumentet jeg møter på med jevne mellomrom, er at alle burde få seg en Apple Mac. Dette vil etter sigende gjøre det slutt på absolutt alle dataproblemer.

Uansett hvor kritiske og refleksive akademikere skal være, har jeg altså ikke hørt ett eneste argument som ikke har vært et kjøpsargument, for det ene eller det andre private programvare-selskapet. Og argumentene har egentlig ikke noe med standardisering å gjøre.

En privateid boks

De ulike dokumentene og referanse-formatene fungerer som en boks for det akademiske innholdet. Hvis formatene er basert på lukkede standarder, kan tilgang til boksen kan bare gis av den den som eier nøkkelen – i dette tilfellet de private aktørene Microsoft og i økende grad Apple.

Begge selskapene har en historie for å endre formater etter eget forgodtbefinnende, og det er ikke alltid de nye programmene klarer å åpne gamle formater. Dermed står mesteparten av nåtidens akademiske produksjon i fare for å bli utilgjengelig i framtida, ikke bare for forfatteren selv, men også for eventuelle forskere i framtida.

Det største problemet er likevel at private selskaper gis mulighet til å eneforvalte forutsetningene vi har for å lagre  og dele kunnskap og forskning.  Som min kollega sa – de ulike formatene er opphav til problem for forskere som vil skrive sammen og dele referansedatabase på tvers av ulike plattformer. Og at vi kommer til å ha ulike plattformer i framtida er svært sannsynlig.

På den norske sokkelen i Nordsjøen ville det blitt ramaskrik om den ene leverandøren lagde rør-system som ikke passet sammen med systemene fra andre. Men i akademia er altså dette fullt akseptert.

En kritisk holdning

Jeg etterspør derfor en mer kritisk og refleksiv holdning til verktøyene vi produserer kunnskap med, og boksene vi lagrer kunnskapen i. OpenOffice finnes for både Windows, Apple og Linux, og benytter det åpne formatet ODF. Referanseverktøyet Zotero kan både importere, eksportere og dele databasen, og fungerer sammen med OpenOffice.

Jeg sier ikke at disse verktøyene er ufeilbarlige, men jeg bruker dem selv uten problemer. Hvis man vil samarbeide med andre forskere på tvers av ulike plattformer så er kombinasjonen OpenOffice/Zotero i dag den eneste muligheten som ikke innebærer heftig bruk av copy/paste og nitidig lagring av nye og gamle dokument med og uten referansekoder.

Det aller beste hadde vært om noen hadde gått sammen og lagd en standard som både Microsoft, Apple og EndNote hadde måttet forholde seg til, men jeg tror ikke det er mange nok akademikere som er interesserte  enda.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

8 kommentarer til «Om standardisering av akademiske verktøy»

  1. Det finnes faktisk noen andre muligheter enn dem du skisserer, og det er å bruk tjenester for samskriving. Du kan bruke Etherpad, Google docs, wikier som feks Wikispaces og en lang rekke andre tjenester. Det fungerer mye bedre enn å sende filer fram og tilbake. Så kan dere dele bokmerker på delicious.com. Eller om dere som jobber sammen er av det mer visuelle slaget, kan dere dele dokumenter i Mindmanager, som er det programmet jeg selv bruker til å skrive alt som er på mer enn 2-3 sider.
    Og det beste av alt: Du er helt uavhengig av maskin, operativsystem og win/MS vs openX.

    1. Jeg har forsøkt å samarbeide på Google Docs og Wiki, men opplever det som veldig tungvint i forhold til referansene. Det er kanskje greit nok under selve skriveprosessen, men det kommer en dag da alle referansene skal formateres riktig i en tekstbehandler. Wiki-formatet har potensiale, men det gir jo ikke noen god skrive-følelse.

  2. En løsning i forhold til tilgjengeliggjøring av vitenskapelige arbeider også for fremtidige forskere (og andre interesserte), er egenarkivering/publisering i et institusjonelt arkiv. Arbeidene ivaretas da i et åpent arkivformat, primært PDF, og data vil migreres til eventuelle nye formater for å sikre at arbeidene til enhver tid skal være lesbare på nett.

    Ved NTNU benyttes DiVA (http://www.ntnu.no/ub/diva) som per i dag inneholder primært masteroppgaver og ph.d.-avhandlinger. Noen av oss går dog med et håp om at også andre vitenskapelige arbeider vil legges inn i DiVA i økende grad. Om det er noe du synes høres interessant ut, kan du gjerne ta kontakt med oss på SVTs dokumentsenter.

    1. Takk, interessant, og jeg var ikke klar over at Diva hadde denne typen ambisjoner. Det vil etter min forståelse fylle et hull i det faglige formidlingsarbeidet, og man tenke seg universitetens registre i framtiden vil kunne slås sammen for samsøk og lignende.

      Det ville i så fall vært et kraftig virkemiddel for å finne faglige kontakter.

    2. En felles søkemotor, NORA, finnes allerede på http://www.ub.uio.no/nora/search.html. Utfordringen nå ligger i å fylle opp de institusjonelle arkivene så søkemotoren faktisk har noe å søke i – per i dag er ikke bruken overveldende høy ved de fleste norske universiteter/høgskoler.

    3. Interessant! Men hvem er det som har ansvar for å registrere, er det hver enkelt forsker? Det er jo vanskelig nok å få folk til å registrere arbeidet sitt i Frida/Christin.

    4. Slik jeg skjønner det skal du ved registrering i Cristin få muligheten til å laste opp det aktuelle arbeidet i fulltekst med det samme, og overføring til DiVA skjer da automatisk. UBiT tar ansvar for å sjekke hvorvidt en fritt kan publisere arbeidet i institusjonelt arkiv (de fleste tidsskrifter tillater det, men har restriksjoner på hvilken versjon, samt at noen opererer med en embargo-periode), så “ekstraarbeidet” for forskeren er i så måte minimalt.

      Det vi ser som den største utfordringen er således ikke det tekniske, men heller å få på plass en kultur for å egenarkivere/publisere. For NTNUs del er nok de færreste klar over at muligheten er der, samt hva det innebærer og hvilke fordeler det kan ha. Etter litt research har vi fått forståelsen av at en del forskere (dog ikke nødvendigvis ved NTNU) ser på publisering i institusjonelt arkiv som en mulig forringing av arbeidet – er det utelukkende publisert i et anerkjent tidsskrift, er arbeidet mer eksklusivt. Derimot er det også gjort studier som viser at ved publisering i åpne arkiver/tidsskrifter øker siteringsindeksen med over 150 % for noen fagfelter. Vi som har engasjert oss litt i saken om institusjonelt arkiv håper jo at dette kan være et godt argument for å få NTNUs – eller i alle fall SVTs – forskere til å ønske å publisere sine arbeider også i det institusjonelle arkivet.

  3. Såvidt jeg vet er situasjonen den samme ved UiB: Institusjonsarkivet BORA er utviklet for å lagre alle typer vitenskapelige arbeider inkludert masteroppgaver for all fremtid, uavhengig av teknisk plattform. Men det er forholdsvis lite brukt, fordi det er opp til forskerne selv å ta initiativ til lagringen, og de fleste vet ikke at muligheten finnes. Dessuten medfører det ekstra arbeid, og de fleste ser nok ikke lenger enn til publisering i tidsskrift.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *