Høyere utdanning som pliktløp

For få valgmuligheter og obligatorisk undervisning fratar studentene muligheten til å investere i egen utdanning.

(Publisert Khrono 9. desember)

En av de viktige funksjonene til høyere utdanning har alltid vært å utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne. Siden 2004 har de nasjonale beskrivelsene av bokstavkarakterene som anvendes i høyere utdanning formulert disse funksjonene helt eksplisitt. Det som skiller en kandidat vurdert til å være særdeles god fra en kandidat vurdert som tilstrekkelig, er graden av selvstendighet og vurderingsevne. Ingeniøren, læreren, legen, sosiologen og programvareutvikleren har det til felles at faglig skjønn spiller en vesentlig rolle i yrkesutøvelsen. I dagens utdanningsdiskusjoner kan det virke som om dette poenget er helt glemt, men høyere utdanning har alltid handlet om mer enn å lære seg vitenskapsteori, metode, resultat og fakta – i tillegg skal studentene utvikle ansvarlighet og dømmekraft.

Mitt poeng er at det antakelig er en sammenheng mellom det å kunne velge og det å utvikle ansvarsfølelse og dømmekraft.

Færre valg

Da jeg selv var universitetsstudent, før og etter årtusenskiftet, kunne studentene sy sammen fag- og velge kombinasjoner ut fra interesse og hvilke fag som var tilbudt fra semester til semester. Man kan si mye om denne modellen. Studieløpet var helt klart uoversiktlig, og det var ikke en klar linje fra start til mål. Etter endte studier var det gjerne uklart hvilken kompetanse man hadde. En relativt stor andel fullførte ikke. Av de studentene som begynte på universitet og høgskoler i 2000, hadde 56 % av studentene fullført åtte år senere. Men ordningen bidro også til at det til syvende og sist var opp til studentene selv hvordan studieløpet forløp seg. Å fullføre høyere utdanning ble et privilegium som handlet om valg du foretok på universitet, og i mindre grad hvem du var og hvor du kom fra.

Studenter i daghar langt færre muligheter til å velge, og større forventning og insentiv for å fullføre studiene på normert tid. Den dagen man begynner på et nytt studium vet man hvilken dato man vil være ferdig, og hvilke kunnskaps- og kompetansemål som skal være oppnådd. I den grad man velger, velger man mellom ferdige studiepakker hvor alle detaljer er planlagt og beskrevet i detalj – og hvor man i beste fall får velge mellom noen få gitte alternativer senere i studieløpet.

Verdien av å investere

Den franske sosiologen og økonomen Laurent Thevénot var nylig i Norge, og han har jobbet med begrepet investering. En investering kan selvfølgelig forstås i økonomiske termer, at studenter investerer sine ressurser i utdanning med håp eller lovnad om å få noe tilbake. Ressurser vil her imidlertid ikke forstås utelukkende instrumentelt, som penger eller tid, men som noe mer personlig, som for eksempel vaner, følelser og verdenssyn. Fra engelsk og fransk har vi forståelsen at man kan være investert i noe, og i den opprinnelige latinske betydningen kunne investere også bety «å ta på» eller «ikle seg». Slik kan en personlig investering i utdanning medføre ikke bare en personlig gevinst eller risiko, men en personlig tilknytning.

Studenter for 20 år siden hadde selv ansvar for å investere i egen utdanning. Det mange erfarte, og som selvsagt ikke burde være overraskende for verken pedagoger eller økonomer, var at utdanningen ble mer spennende og interessant når man investerte, når man gjorde valg som fikk konsekvenser. Fag – som i utgangspunktet virket knusktørre, kunne plutselig bli meningsfulle. Selv om ganske få av oss som begynte å studere på 90-tallet hadde et klart bilde av hva vi skulle bli da vi begynte på universitetet, kunne vi etter å ha fått litt erfaring velge å fordype oss i noe vi mestret og det vi likte best der og da.

Obligatorikk

For dagens studenter fremstår høyere utdanning med forutsigbare og ferdigspikrede løp som et pliktløp. Studiene er noe man skal fullføre, men ikke noe man kan eller bør gjøre en personlig investering i – som student har man uansett ikke stor innflytelse over det man skal gjøre neste semester. Den personlige gevinsten er derimot større hvis man investerer i venner, trening eller en deltidsjobb.

Faglærernes mulighet til å skjerpe studentenes oppmerksomhet kalles obligatorikk. Mye av det som er obligatorisk er nødvendig og bra for studentenes utvikling, og det skaper et rom for dialog og mulighet for faglig tilbakemelding før eksamen. Men obligatorikken har også noen ulemper. Den hjelper studentene med prioriteringene i en hektisk hverdag, men blir igjen et problem når studentene ikke lenger møter til ordinær undervisning. I de senere årene har mange emner eksperimentert med obligatorisk undervisning.

Denne høsten har vi prøvd ut obligatorisk undervisning i LÆR1000, et av de store fagene som over 400 av NTNUs lærer-førsteklassinger møter. Løsningen fungerer tilsynelatende godt ut fra et deltakelsesperspektiv. Studentene rapporterer at de ikke liker oppmøte-tvang, men samtidig innrømmer mange at de neppe hadde kommet seg opp til 0815-forelesningen uten.

Her er det noe som skurrer. Faglærerne utvikler pensum, arbeidskrav og eksamen. Skal vi også gjete og tvinge studentene til å møte opp, til forelesninger som handler om skjønn og praktisk sans som teoretiske størrelser? Skal ikke studenter, som altså etter endt termin vil vurderes etter grad av selvstendighet, ansvarlighet og dømmekraft, en gang få velge å komme til undervisning? I så fall gjør vi det vanskeligere for studentene å gjøre en personlig investering i sin egen utdanning.

Nysgjerrighet og tillit henger sammen

Finansieringssystemet i høyere utdanning er endret, slik at det for den enkelte institusjon lønner seg å øke gjennomstrømmingen. Studiefinansieringen er også nylig endret, slik at en større andel av lånet blir omgjort til stipend først etter studiet er fullført. Samtidig som det alltid har vært betydelig frafall fra lærerutdanningen (det er ikke alle som bør være lærere), så sliter lektorutdanningene i Norge nå med at så lite som tre av ti studenter fullfører som planlagt. Jeg tror at en del av frafallet fra lektor- og lærerutdanning handler om at løpet har blitt for rigid, og at det ikke er rom for å foreta mange nok valg og justeringer underveis i løpet.

Mens det blir mer plikt og tvang i høyere utdanning, holder det moderne kunnskapssamfunnet vi tok for gitt på 90-tallet å slå sprekker. I flere av våre europeiske naboland forfølges homofile mens universitetsutdanninger stenges ned. Overtro- og alternativbehandling blomstrer, og sjamaner og prinsesser dominerer nyhetsbildet. Mens verden langsomt varmes opp, har populisme, kjendisstatus og det å appellere til følelser igjen blitt viktigere enn å appellere til intellektet i politisk kommunikasjon.

Jeg tror høyere utdanning er en del av løsningen på hvordan vi skal klare oss i framtida, men ikke uten at studentene gis tillit til å investere, og søke svar på de mange viktige spørsmålene som de blir nysgjerrige på.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *