Norsk ungdom ønsker tilhørighet

Norsk ungdom er mindre opptatt av å være uavhengige og individualistiske enn generasjonene før dem.

norsk-sosiologisk-tidsskrift-2020-2 (bilde)
Les artikkelen Ungdommens idealer i Norsk sosiologisk tidsskrift

Dagens 19-åringer har vokst opp med målstyring gjennom hele skolegangen, og med sosiale medier som barometer på popularitet og suksess. De er betegnet som generasjon prestasjon, og kritisert for å ikke ha noe felles prosjekt. Men dagens unge er antakelig mindre individualistiske enn sine foreldre, på tross av at de har vokst opp i en langt mer individualistisk kultur.

I NRK-serien Sånn er Norge med Harald Eia kommer det frem at nordmenn, i tillegg til å være blant de rikeste og mest fornøyde i verden, også er de mest individualistiske og uavhengige. Norges velferdsstat og institusjoner bidrar til at nordmenn er mer uavhengige og fri enn folk i andre nasjoner. Norske arbeidstakere er uavhengige fra sjefen på grunn av rettigheter og stillingsvern, kvinner er i mindre grad avhengig av sin familie eller partner, og barna er i mindre grad avhengig av økonomisk hjelp fra mor og far for å ta seg en utdanning. Magnus Marsdal har i boka Frihetens Mødre skrevet om den norske varianten av individualisme, rotfestet i institusjoner og bevegelser som kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.

Hvis vi går litt tilbake i historien så er det flere trekk som støtter at nordmenn er spesielt opptatt av uavhengighet. Den lange tiden under dansk styre og unionen med Sverige bidro til at idéen om et uavhengig Norge fikk bred forankring hos både konservative, kristne og liberale ved overgangen til 1900-tallet. Vår langstrakte kyst og våre frodige jorder bidro til å gjøre oss selvforsynte blant nabolandene, og fjell og fossefall har gitt oss ren energi i over hundre år. Funnet av olje på norsk sokkel, og måten dette ble håndtert politisk og økonomisk, bidro selvsagt også til å styrke nordmenns mulighet til å være uavhengige. Den norske velferdsstaten har vært en frigjøringsmaskin!

Individualisme og uavhengighet er altså noe typisk norsk, og nordmenn har tradisjonelt ønsket å være uavhengige og frie.

I studier gjort på 1990-tallet ble skoleungdom spurt om hvem de helst ønsket å ligne på og hvilke karakteristikker som var ønskelige. Forskerne fant at kjendiser og personlig bekjente oftest ble trukket fram som personer de unge ønsket å ligne på. Nytt var også at mange oppga at de ønsket å være «seg selv» – noe som ble tolket som et moderne individualiseringstrekk. Dette stemte godt med 80- og 90-tallets pedagogiske og sosiologiske modernitetsteorier. Ungdomsforskeren Thomas Ziehe skrev for eksempel om individualisering som både et gode og et problem. Individualiseringen var et ønsket gode fordi den ga et pusterom etter flere generasjoner med hardt arbeid, sparing og undertrykking, men også problematisk fordi båndene til familie, klasse og tradisjonelle fellesskap ble svakere.

I vår tid er ungdom beskrevet som uten vilje til opprør, men også som generasjon prestasjon. Pedagogen Per Bjørn Foros og filosofen Arne Johan Vetlesen har formulert den moderne individualiseringen som at barn og unge i dag i mindre grad møter danning og oppdragelse. Men skolen, mediene og arbeidslivet formidler i stedet mål og krav som krever stor grad av selvdisiplinering hvis de skal nås.

I lang tid har denne formen for individualisme passet som hånd i hanske med rådende økonomisk tenkning. Barn- og unge kan ikke velge å ikke delta i samfunnet – eller den globale kapitalismen – men de kan alltids jobbe hardere, «lære mer», trene hardere, begynne på stadig lengre utdanninger og fullføre på kortere tid.

I en NTNU-undersøkelse har vi undersøkt rollemodeller, idealer og oppvekst blant 18- og 19-åringer i alle de tidligere 19 fylkesregionene. Norge er stort, og ulikhetene øker. Det vi har ønsket å finne ut i denne undersøkelsen er imidlertid hvilke verdsettinger som er utbredt blant norsk ungdom mer generelt.

Verdsettingen av individualisme, i betydningen av å være autentisk, ekte og ikke bry seg om andre, finnes selvsagt. Men de verdsettingene som oftest blir brukt av de unge i utvalget – på tvers av region, tro, klassebakgrunn og kjønn – er for det første å være omsorgsfull og ta vare på andre, og for det andre å hevde seg, være ambisiøs og ha pågangsmot.

De unge forteller om besteforeldre, foreldre, lærere, trenere, venner og ledere i sivile organisasjoner når de forteller om omsorg. Det er i noen grad de samme subjektene – besteforeldre, foreldre og venner, men også forbilder fra idretten og næringslivet – som knyttes til pågangsmot og prestasjoner.

De samme formene for verdsetting blir brukt når de unge forteller om sine dagligliv. Omsorgsidealene knyttes til sosial omgang og det å ta vare på seg selv og andre i en ungdomstid som nettopp kan være preget av stress. Mange i utvalget er kritiske til at det ikke er «lov» å være fornøyd med seg selv, eller som Ingrid (19) formulerer det «at det er noe i dagens samfunn som gjør at vi unge får komplekser, og skaper oss selv dårligere enn det vi er». Samtidig mener mange unge i dag også at det er legitimt å jobbe hardt og ha ambisjoner, men ikke for enhver pris. Lars (19) sier: «Press – i form av leveringsfrister, framføringer og gode karakterer er positivt, i hvert fall inntil en viss grense […]». Og denne grensen er de unge vi har pratet med svært klar over.

Dagens unge nordmenn er mer kollektivt orienterte enn sine foreldre. Hvis de MÅ velge, velger de tilhørighet. De er opptatt andre, og av hva andre mener. De skammer seg når de skiller seg ut, og det anses som ugreit å velge vekk det sosiale til fordel for personlig utvikling eller gevinst. Og det er kanskje ikke så rart? Dagens unge nordmenn har tilbragt fem ganger så mye tid i ulike pedagogiske institusjoner fram til de blir ti år, sammenlikna med hva som var tilfelle for 40−50 år siden. 93 % av norske barn- og ungdommer har deltatt i organisert idrett. Mange unge (men ikke alle) anerkjenner også at global oppvarming er en av de viktigste utfordringene i vår tid.

I en større fortelling om Norge hvor forestillinger om uavhengighet og frihet helt klart er viktige faktorer, kan det virke som at dagens unge tenker litt annerledes enn sine forgjengere. De unge er mindre opptatt av å være unike og «seg selv». Samtidig er det legitimt blant unge å være orientert mot verdier som de mener vil kunne gi uttelling for framtidas Norge – trygge relasjoner, men også gode resultater.

I en ny tid hvor det rådende økonomiske systemet tilsynelatende ikke gir gode resultater verken med hensyn til kriser eller sosial rettferdighet, er dette antakelig godt nytt.

Så får vi se om frigjøringsmaskinen er hardfør nok til å tåle nye 50 år.

Høyere utdanning som pliktløp

For få valgmuligheter og obligatorisk undervisning fratar studentene muligheten til å investere i egen utdanning.

(Publisert Khrono 9. desember 2019)

En av de viktige funksjonene til høyere utdanning har alltid vært å utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne. Siden 2004 har de nasjonale beskrivelsene av bokstavkarakterene som anvendes i høyere utdanning formulert disse funksjonene helt eksplisitt. Det som skiller en kandidat vurdert til å være særdeles god fra en kandidat vurdert som tilstrekkelig, er graden av selvstendighet og vurderingsevne. Ingeniøren, læreren, legen, sosiologen og programvareutvikleren har det til felles at faglig skjønn spiller en vesentlig rolle i yrkesutøvelsen. I dagens utdanningsdiskusjoner kan det virke som om dette poenget er helt glemt, men høyere utdanning har alltid handlet om mer enn å lære seg vitenskapsteori, metode, resultat og fakta – i tillegg skal studentene utvikle ansvarlighet og dømmekraft.

Mitt poeng er at det antakelig er en sammenheng mellom det å kunne velge og det å utvikle ansvarsfølelse og dømmekraft.

Færre valg

Da jeg selv var universitetsstudent, før og etter årtusenskiftet, kunne studentene sy sammen fag- og velge kombinasjoner ut fra interesse og hvilke fag som var tilbudt fra semester til semester. Man kan si mye om denne modellen. Studieløpet var helt klart uoversiktlig, og det var ikke en klar linje fra start til mål. Etter endte studier var det gjerne uklart hvilken kompetanse man hadde. En relativt stor andel fullførte ikke. Av de studentene som begynte på universitet og høgskoler i 2000, hadde 56 % av studentene fullført åtte år senere. Men ordningen bidro også til at det til syvende og sist var opp til studentene selv hvordan studieløpet forløp seg. Å fullføre høyere utdanning ble et privilegium som handlet om valg du foretok på universitet, og i mindre grad hvem du var og hvor du kom fra.

Studenter i daghar langt færre muligheter til å velge, og større forventning og insentiv for å fullføre studiene på normert tid. Den dagen man begynner på et nytt studium vet man hvilken dato man vil være ferdig, og hvilke kunnskaps- og kompetansemål som skal være oppnådd. I den grad man velger, velger man mellom ferdige studiepakker hvor alle detaljer er planlagt og beskrevet i detalj – og hvor man i beste fall får velge mellom noen få gitte alternativer senere i studieløpet.

Verdien av å investere

Den franske sosiologen og økonomen Laurent Thevénot var nylig i Norge, og han har jobbet med begrepet investering. En investering kan selvfølgelig forstås i økonomiske termer, at studenter investerer sine ressurser i utdanning med håp eller lovnad om å få noe tilbake. Ressurser vil her imidlertid ikke forstås utelukkende instrumentelt, som penger eller tid, men som noe mer personlig, som for eksempel vaner, følelser og verdenssyn. Fra engelsk og fransk har vi forståelsen at man kan være investert i noe, og i den opprinnelige latinske betydningen kunne investere også bety «å ta på» eller «ikle seg». Slik kan en personlig investering i utdanning medføre ikke bare en personlig gevinst eller risiko, men en personlig tilknytning.

Studenter for 20 år siden hadde selv ansvar for å investere i egen utdanning. Det mange erfarte, og som selvsagt ikke burde være overraskende for verken pedagoger eller økonomer, var at utdanningen ble mer spennende og interessant når man investerte, når man gjorde valg som fikk konsekvenser. Fag – som i utgangspunktet virket knusktørre, kunne plutselig bli meningsfulle. Selv om ganske få av oss som begynte å studere på 90-tallet hadde et klart bilde av hva vi skulle bli da vi begynte på universitetet, kunne vi etter å ha fått litt erfaring velge å fordype oss i noe vi mestret og det vi likte best der og da.

Obligatorikk

For dagens studenter fremstår høyere utdanning med forutsigbare og ferdigspikrede løp som et pliktløp. Studiene er noe man skal fullføre, men ikke noe man kan eller bør gjøre en personlig investering i – som student har man uansett ikke stor innflytelse over det man skal gjøre neste semester. Den personlige gevinsten er derimot større hvis man investerer i venner, trening eller en deltidsjobb.

Faglærernes mulighet til å skjerpe studentenes oppmerksomhet kalles obligatorikk. Mye av det som er obligatorisk er nødvendig og bra for studentenes utvikling, og det skaper et rom for dialog og mulighet for faglig tilbakemelding før eksamen. Men obligatorikken har også noen ulemper. Den hjelper studentene med prioriteringene i en hektisk hverdag, men blir igjen et problem når studentene ikke lenger møter til ordinær undervisning. I de senere årene har mange emner eksperimentert med obligatorisk undervisning.

Denne høsten har vi prøvd ut obligatorisk undervisning i LÆR1000, et av de store fagene som over 400 av NTNUs lærer-førsteklassinger møter. Løsningen fungerer tilsynelatende godt ut fra et deltakelsesperspektiv. Studentene rapporterer at de ikke liker oppmøte-tvang, men samtidig innrømmer mange at de neppe hadde kommet seg opp til 0815-forelesningen uten.

Her er det noe som skurrer. Faglærerne utvikler pensum, arbeidskrav og eksamen. Skal vi også gjete og tvinge studentene til å møte opp, til forelesninger som handler om skjønn og praktisk sans som teoretiske størrelser? Skal ikke studenter, som altså etter endt termin vil vurderes etter grad av selvstendighet, ansvarlighet og dømmekraft, en gang få velge å komme til undervisning? I så fall gjør vi det vanskeligere for studentene å gjøre en personlig investering i sin egen utdanning.

Nysgjerrighet og tillit henger sammen

Finansieringssystemet i høyere utdanning er endret, slik at det for den enkelte institusjon lønner seg å øke gjennomstrømmingen. Studiefinansieringen er også nylig endret, slik at en større andel av lånet blir omgjort til stipend først etter studiet er fullført. Samtidig som det alltid har vært betydelig frafall fra lærerutdanningen (det er ikke alle som bør være lærere), så sliter lektorutdanningene i Norge nå med at så lite som tre av ti studenter fullfører som planlagt. Jeg tror at en del av frafallet fra lektor- og lærerutdanning handler om at løpet har blitt for rigid, og at det ikke er rom for å foreta mange nok valg og justeringer underveis i løpet.

Mens det blir mer plikt og tvang i høyere utdanning, holder det moderne kunnskapssamfunnet vi tok for gitt på 90-tallet å slå sprekker. I flere av våre europeiske naboland forfølges homofile mens universitetsutdanninger stenges ned. Overtro- og alternativbehandling blomstrer, og sjamaner og prinsesser dominerer nyhetsbildet. Mens verden langsomt varmes opp, har populisme, kjendisstatus og det å appellere til følelser igjen blitt viktigere enn å appellere til intellektet i politisk kommunikasjon.

Jeg tror høyere utdanning er en del av løsningen på hvordan vi skal klare oss i framtida, men ikke uten at studentene gis tillit til å investere, og søke svar på de mange viktige spørsmålene som de blir nysgjerrige på.

Mediene etter Listhaugs avgang

Publisert først på NRK Ytring.

Da har Sylvi Listhaug trukket seg som justisminister. Nå håper jeg norske medier slutter å bruke så mye tid på henne.

Sylvi Listhaug kom så langt som hun gjorde, fordi hun sammen med sin rådgiver Espen Teigen utviklet en effektiv strategi for å sette agendaen i den norske offentligheten. En kløktig utnyttelse av både sosiale medier og redaktørstyrte medier har stått sentralt. Metoden har ikke bare vært svært effektiv for henne selv og Frp, men også for regjeringen Solberg, i hvert fall fram til nå.

Listhaugs populisme

Metoden er på mange måter klassisk populistisk. Benjamin Moffitt ved universitet i Uppsala, har identifisert tre kjennetegn på populistiske politikere, og Listhaug kjennetegnes av alle. Hun angriper motstandere med elitekritikk, som det selvsagt er vanskelig å forsvare seg imot når man er del av den politiske eliten. Hun bryter med etablerte spilleregler – og vinner på negative karakteristikker og å ikke legge vekt på manerer. Og hun går ikke av veien for å fremstille enhver sak som en krise.

Fortsett å lese Mediene etter Listhaugs avgang

Kronikk: Rammeavtaler – til fordel for hvem

Skrevet sammen med Arve Hjelseth – Publisert først i Adresseavisen 25.1.2018.

Det har blitt vanlig at det offentlige inngår rammeavtaler med private aktører. Men hvem tjener egentlig mest på dette – privat næringsliv eller offentlige institusjoner?

En viktig faktor i den moderne markedsøkonomier er fri konkurranse. Elementær økonomisk teori forteller oss at konkurranse under visse forutsetninger gir bedre ressursutnyttelse enn alternative organiseringsformer. Vi deler langt på vei denne oppfatningen. Det er for eksempel opplagt at konkurransen på markedet for telefoni har presset prisene nedover hurtigere enn tilfellet ville vært med en monopolist.

Fortsett å lese Kronikk: Rammeavtaler – til fordel for hvem