Dette er et notat fra Trondheim maraton 2011. Mitt tredje maraton, og en helt spesiell opplevelse som jeg gjerne vil dele.
Jeg hadde planlagt siden i vår å delta i løpet, men kunne ikke være sikker på deltakelsen før i august, hovedsakelig på grunn av at jeg har ganske mange andre jern i ilden for tiden. Jeg har også vært plaget med en sår akilleshæl i sommer. Uansett ble det ble til at jeg meldte meg på tidlig i august.
På selve løpsdagen var det fin løpetemperatur, omtrent 14-15 grader ved start, og en del vind. Det ble gradvis varmere utover. Det var en ny trasé i år, fire runder a 10.5 km. Jeg snakket litt med Gudleik Husby før start, han løp på 2.50 ifjor, og slo meg på Trønderjogg (10 km) med noen ti-sekunder ni dager tidligere. Jeg hadde en plan om å prøve å henge meg på han fra start, og ta det derfra.
Etter start la jeg meg i stedet bak verdens mest vinnende maratonutøver, Helge Hafsås, og forsøkte å ligge litt i hans tempo. Jeg merket raskt at det var hakket for fort, etter Bakklandet langs elven, ca. 1 km fra start, måtte jeg la ham gli unna. Børge Leiren og Gudleik Husby, som begge har sterke plasseringer de siste årene, tok meg igjen like etterpå, og la seg i ryggen helt ned til første drikkestasjon ved ca. 3 km. Her passerte de, og jeg la meg i ryggen deres. Disse gutta holdt et friskt tempo, og jeg hadde neppe klart å holde tempoet i den motvinden hvis jeg ikke hadde ligget bak dem.
Den første runden av løpet fortsatte på denne måten, jeg hadde liten mulighet til å løpe forbi – og dra.
Jeg hadde en spisestrategi dette løpet. Hver 10-kilometer slukte jeg en energy-gel som jeg hadde med meg. Jeg forsøkte å gjøre dette fram mot Munkegata før hver passering. Ved første passering etter 10,5 km, gjorde dette at jeg kom noen kom noen meter bak Børge og Gudleik.
Etter passering første runde økte Børge og Gudleik farta relativt mye, samtidig som de nå hadde fått en lite luke. Jeg vurderte det sånn at de ville løpe fra meg om jeg ble igjen bak – jeg måtte få lukket igjen luka. Jeg tok litt i for å ta igjen dem. Farten var oppe i 3.36 min/km en kort periode sier GPS-trackingen, men jeg tok igjen dem overraskende lett. Gutta fortsatte imidlertid å holde 3.48 min/km-tempo over de påfølgende kilometrene, og jeg hadde fremdeles ikke sjans til å løpe forbi eller dra (i det tempoet), og det sa jeg til dem. Det virket som de syntes det var helt OK. Gudleik ymtet frampå om at det gikk fort nok.
Børge ble hengende litt bak, men før drikkestasjonen i Trondheimsveien tok han oss igjen, og vi løp som trio sammen inn til halvmaraton-passering.
En mann syklet på siden av Gudleik og sa «det så bra ut». Da sa han noe sånt som at det ikke føltes så bra som det så ut. Etter dette ble han hengende bak. Jeg og Børge var nå alene i det tredje runde begynte, og vi småpratet litt om ambisjoner for løpet og perser. På vei opp mot sykehusområdet, like før barselhotellet, forsvant han imidlertid på ny bak. Vi hadde løpt ca. 25 kilometer.
Jeg var nå alene, og jeg visste godt at jeg lå på en andreplass. Jeg forventet imidlertid at både Gudleik og Børge hadde potensial til å komme sterkt tilbake mot slutten, og følte meg langt fra trygg. Så jeg forsøkte å holde tempoet oppe. Etter noen kilometer begynte jeg å ta igjen maratonløpere som enda var på sin andre runde. Etter dette forsøkte jeg bare å holde tempoet, og bruke så lite energi som mulig. Jeg syntes vinden avtok litt.
Rundt 28-29 kilometer begynte det å bli tungt, men klarte å holde 4.05-tempo på den 30. kilometeren og følte meg litt friskere igjen etter dette.
Siste målpassering, og siste runde. Jeg forventet egentlig å bli tatt igjen hele tida, og forsøkte å se etter Børge, Gudleik eller andre maratondeltakere som hadde disponert kreftene sine bedre enn meg. Begynte for alvor å ta igjen halvmaratondeltakere etter siste drikkestasjon i Trondheimsveien, og det var jo en liten motivasjon i seg selv. Men føttene var tunge, melkesyra hadde satte sine spor, som denne gjerne gjør mot slutten av sånne løp. Pulsen gikk også drastisk ned, noe som tyder på at jeg var tom for energi.
Spesielt tungt var det rundt 41 kilometer, og hadde litt kramper i magen som gjorde at jeg måtte roe ytterligere ned. Siste kilometeren var lang, men jeg holdt tempoet relativt bra, og så etter andre løpere hele tiden – så bare røde-nummerlapper, noe som betød at alle var halvmaraton-deltakere. Jeg løp inn i Munkegata og forsto at jeg faktisk ville dra inn andreplassen, bare økte på nedover og inn i mål. Maren og Maja tok i mot meg. :-)
Så senere at både Børge og Gudleik hadde brutt løpet, henholdsvis før og etter tredje passering.
Dette var et fantastisk morsomt løp for min del. Jeg fikk imidlertid uvurderlig drahjelp fra Børge og Gudleik de to første rundene. Så takk til begge to.
Arrangementet i seg selv var jeg også veldig fornøyd med. Som regel respekterte bilene oss løpere, og det var heller ingen utenforstående i løypa. Alt i alt kunne det nok vært bedre planlagt rundt premieutdelingen, men dette klarer de sikkert bedre neste år.
