Kategori: formidling

Høyere utdanning som pliktløp

For få valgmuligheter og obligatorisk undervisning fratar studentene muligheten til å investere i egen utdanning.

(Publisert Khrono 9. desember 2019)

En av de viktige funksjonene til høyere utdanning har alltid vært å utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne. Siden 2004 har de nasjonale beskrivelsene av bokstavkarakterene som anvendes i høyere utdanning formulert disse funksjonene helt eksplisitt. Det som skiller en kandidat vurdert til å være særdeles god fra en kandidat vurdert som tilstrekkelig, er graden av selvstendighet og vurderingsevne. Ingeniøren, læreren, legen, sosiologen og programvareutvikleren har det til felles at faglig skjønn spiller en vesentlig rolle i yrkesutøvelsen. I dagens utdanningsdiskusjoner kan det virke som om dette poenget er helt glemt, men høyere utdanning har alltid handlet om mer enn å lære seg vitenskapsteori, metode, resultat og fakta – i tillegg skal studentene utvikle ansvarlighet og dømmekraft.

Mitt poeng er at det antakelig er en sammenheng mellom det å kunne velge og det å utvikle ansvarsfølelse og dømmekraft.

Færre valg

Da jeg selv var universitetsstudent, før og etter årtusenskiftet, kunne studentene sy sammen fag- og velge kombinasjoner ut fra interesse og hvilke fag som var tilbudt fra semester til semester. Man kan si mye om denne modellen. Studieløpet var helt klart uoversiktlig, og det var ikke en klar linje fra start til mål. Etter endte studier var det gjerne uklart hvilken kompetanse man hadde. En relativt stor andel fullførte ikke. Av de studentene som begynte på universitet og høgskoler i 2000, hadde 56 % av studentene fullført åtte år senere. Men ordningen bidro også til at det til syvende og sist var opp til studentene selv hvordan studieløpet forløp seg. Å fullføre høyere utdanning ble et privilegium som handlet om valg du foretok på universitet, og i mindre grad hvem du var og hvor du kom fra.

Studenter i daghar langt færre muligheter til å velge, og større forventning og insentiv for å fullføre studiene på normert tid. Den dagen man begynner på et nytt studium vet man hvilken dato man vil være ferdig, og hvilke kunnskaps- og kompetansemål som skal være oppnådd. I den grad man velger, velger man mellom ferdige studiepakker hvor alle detaljer er planlagt og beskrevet i detalj – og hvor man i beste fall får velge mellom noen få gitte alternativer senere i studieløpet.

Verdien av å investere

Den franske sosiologen og økonomen Laurent Thevénot var nylig i Norge, og han har jobbet med begrepet investering. En investering kan selvfølgelig forstås i økonomiske termer, at studenter investerer sine ressurser i utdanning med håp eller lovnad om å få noe tilbake. Ressurser vil her imidlertid ikke forstås utelukkende instrumentelt, som penger eller tid, men som noe mer personlig, som for eksempel vaner, følelser og verdenssyn. Fra engelsk og fransk har vi forståelsen at man kan være investert i noe, og i den opprinnelige latinske betydningen kunne investere også bety «å ta på» eller «ikle seg». Slik kan en personlig investering i utdanning medføre ikke bare en personlig gevinst eller risiko, men en personlig tilknytning.

Studenter for 20 år siden hadde selv ansvar for å investere i egen utdanning. Det mange erfarte, og som selvsagt ikke burde være overraskende for verken pedagoger eller økonomer, var at utdanningen ble mer spennende og interessant når man investerte, når man gjorde valg som fikk konsekvenser. Fag – som i utgangspunktet virket knusktørre, kunne plutselig bli meningsfulle. Selv om ganske få av oss som begynte å studere på 90-tallet hadde et klart bilde av hva vi skulle bli da vi begynte på universitetet, kunne vi etter å ha fått litt erfaring velge å fordype oss i noe vi mestret og det vi likte best der og da.

Obligatorikk

For dagens studenter fremstår høyere utdanning med forutsigbare og ferdigspikrede løp som et pliktløp. Studiene er noe man skal fullføre, men ikke noe man kan eller bør gjøre en personlig investering i – som student har man uansett ikke stor innflytelse over det man skal gjøre neste semester. Den personlige gevinsten er derimot større hvis man investerer i venner, trening eller en deltidsjobb.

Faglærernes mulighet til å skjerpe studentenes oppmerksomhet kalles obligatorikk. Mye av det som er obligatorisk er nødvendig og bra for studentenes utvikling, og det skaper et rom for dialog og mulighet for faglig tilbakemelding før eksamen. Men obligatorikken har også noen ulemper. Den hjelper studentene med prioriteringene i en hektisk hverdag, men blir igjen et problem når studentene ikke lenger møter til ordinær undervisning. I de senere årene har mange emner eksperimentert med obligatorisk undervisning.

Denne høsten har vi prøvd ut obligatorisk undervisning i LÆR1000, et av de store fagene som over 400 av NTNUs lærer-førsteklassinger møter. Løsningen fungerer tilsynelatende godt ut fra et deltakelsesperspektiv. Studentene rapporterer at de ikke liker oppmøte-tvang, men samtidig innrømmer mange at de neppe hadde kommet seg opp til 0815-forelesningen uten.

Her er det noe som skurrer. Faglærerne utvikler pensum, arbeidskrav og eksamen. Skal vi også gjete og tvinge studentene til å møte opp, til forelesninger som handler om skjønn og praktisk sans som teoretiske størrelser? Skal ikke studenter, som altså etter endt termin vil vurderes etter grad av selvstendighet, ansvarlighet og dømmekraft, en gang få velge å komme til undervisning? I så fall gjør vi det vanskeligere for studentene å gjøre en personlig investering i sin egen utdanning.

Nysgjerrighet og tillit henger sammen

Finansieringssystemet i høyere utdanning er endret, slik at det for den enkelte institusjon lønner seg å øke gjennomstrømmingen. Studiefinansieringen er også nylig endret, slik at en større andel av lånet blir omgjort til stipend først etter studiet er fullført. Samtidig som det alltid har vært betydelig frafall fra lærerutdanningen (det er ikke alle som bør være lærere), så sliter lektorutdanningene i Norge nå med at så lite som tre av ti studenter fullfører som planlagt. Jeg tror at en del av frafallet fra lektor- og lærerutdanning handler om at løpet har blitt for rigid, og at det ikke er rom for å foreta mange nok valg og justeringer underveis i løpet.

Mens det blir mer plikt og tvang i høyere utdanning, holder det moderne kunnskapssamfunnet vi tok for gitt på 90-tallet å slå sprekker. I flere av våre europeiske naboland forfølges homofile mens universitetsutdanninger stenges ned. Overtro- og alternativbehandling blomstrer, og sjamaner og prinsesser dominerer nyhetsbildet. Mens verden langsomt varmes opp, har populisme, kjendisstatus og det å appellere til følelser igjen blitt viktigere enn å appellere til intellektet i politisk kommunikasjon.

Jeg tror høyere utdanning er en del av løsningen på hvordan vi skal klare oss i framtida, men ikke uten at studentene gis tillit til å investere, og søke svar på de mange viktige spørsmålene som de blir nysgjerrige på.

Kronikk: Slipp de unge fri!

Det mangler ikke på diagnoser av norsk ungdom. Generasjon prestasjon, generasjon lydig, generasjon perfekt. Skikkelige, seriøse og skoletilpassede. Intet felles prosjekt utover russetiden, men slitne og stressede hver for seg.

Publisert Bergens Tidende 19.6.2015.

Stadig flere havner utenfor arbeidsliv og utdanningssystem før de har kommet i gang med livet. Det som mangler er imidlertid en helhetlig historie som binder de mange fortellingene sammen. Tre paradoksale, sammenflettede samfunnstrekk kan bidra til å forklare tilstanden.

Dagens unge er selvstendige. I tråd med moderne pedagogikk og utdanningsreformer har selvstendig tenkning og autonomi gradvis blitt institusjonalisert. I barnehagen trenes barna ikke bare i praktiske gjøremål som å spise og å kle på seg, men også i å ta egne avgjørelser i sosial omgang med andre. I grunnskolen er tiden mer elevstyrt, og man har forlatt puggeskolen til fordel for friere og mer prosjektorienterte læringsformer. Ifølge universitets- og høyskoleloven er studenters selvstendighet et av de viktigste kriteriene som skal vurderes i besvarelser og ved eksamener. Mer selvstendighet og ansvar ser ut til å fungere for mange, om ikke for alle.

I arbeidslivet er imidlertid norsk medbestemmelses- og fleksibilitetetskultur under press. Nye styringsideologier blir innført i takt med voksende lederlønninger. Metodene er importert fra land med mer hierarki enn vi er vant til her hjemme, og de fremmer i større grad toppstyring, kontroll og formell styrings- og instruksjonsrett. Dette gjelder de store konsulentselskapene, og det gjelder offentlig sektor, spesielt i kommuner og i universitets- og høyskole-sektoren. Begge har vært arenaer hvor selvstendighet og autonomi tradisjonelt har hatt gode vilkår i Norge.

Selvstendighetsparadokset: Vi utdanner stadig flere selvstendige unge for hvert år, samtidig som samfunnet i mindre grad etterspør selvstendige arbeidere.

Resultatet er at ungdom i høy grad er selvbevisste og trente i å ta egne avgjørelser, men som i møte med arbeidsliv og høyere utdanning gjerne opplever systemene som fastlåste og meningsløse. Når Kjetil Bergland Hauge (18), portrettert i Dagbladet lørdag 30. mai, mottar støtte fra NAV, samtidig som han ikke vil gå skole eller ta seg «hva som helst» av arbeid, gir det et godt bilde på hvilke utslag dette paradokset kan gi.

Den norske velferdsstaten i vekst, og den gradvise åpningen for markedsløsninger, har gjort at det å investere tiden sin i utdanning, arbeid og bolig har vært svært lønnsomt i mange år. Spesielt generasjonen som ble født på 50/60-tallet, i mange år nøysomme, i de senere år mer konsumvillige, fikk mye igjen. Mange sitter med mer eller mindre nedbetalte boliger verdt 3-6 ganger mer enn kjøpesum, en eller flere fritidsboliger på si og en romslig hverdagsøkonomi i tillegg. For foreldregenerasjonen var det selvsagt ikke vanskelig å motivere seg – de personlige, materielle og sosiale gevinstene har vært mange.

Ungdomsgenerasjonen må imidlertid regne med å studere hardere, samtidig som utdanningen koster mer pga. boligsituasjonen i studentbyene, og de materielle gevinstene på sikt er mindre. Unge er økonomisk avhengige av sine foreldre mye lenger, de må betale langt mer for bolig og regne med å bo tettere enn de gjorde som barn.

Investeringsparadokset: Vi forventer at de unge skal gjennomføre lange utdanninger på stadig knappere tid, og de får mindre igjen enn før.

Min mor, som på midten av 80-tallet var 27 år og alene med meg på 7, kunne ta opp lån og kjøpe nybygd rekkehus uten å ha fullført videregående. Dette var mot slutten av en periode med mange års sosial boligutbygging, prisregulering og subsidiepolitikk. For å gjøre det samme i dag må en ha partner med god inntekt, to foreldrepar som trer støttende til, samt være villig til å binde seg til banken i 25-30 år. Vi på vei tilbake til et Norge hvor inntekt og eiendom avhenger mer av arv, ikke prestasjoner.

Selv om de fleste moderne vestlige land fremdeles er mer effektive enn året før målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), er også de aller fleste preget av lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Men det er ikke bare vestlig kapitalisme som sliter. Det økologiske grunnlaget for ytterligere vekst er ikke lenger tilstede, i hvert fall ikke uten at vi globalt legger om til bærekraftig produksjon av varer og tjenester.

Unge er opptatt av globale spørsmål, og dette er en del av tidsånden. De fleste unge mener i dag, i motsetning til sine foreldre, at klimakrisen er blant de sakene som det viktigst å løse. For 30 år siden ga norsk innovasjonspolitikk muligheter til både oljebransje og nordsjø-arbeidere – alle som var villige til å ta litt risiko og delta i oljeeventyret, fikk støtte og forsikringer fra den norske staten.

Selv om det lenge har vært sånn at vekstmuligheter har vært koblet til fornybar energi og bærekraftige tiltak, har de siste regjeringene hovedsakelig forsøkt å løse klimaproblemet gjennom markedsmekanismer (kjøp og salg av kvoter/utslipp/kraft), som gjør at selskapene kan fortsette å pumpe opp subsidiert olje og gass så lenge det går. Forskning og utvikling av fornybar teknologi mottar lite i forhold. Markedspolitikken fungerer passiviserende på klimaengasjementet. Stadig færre nasjoner støtter opp om kvoteordningene.

Innovasjonsparadokset: Mange unge er engasjerte og bevisste på globale utfordringer, men det finnes ikke nok studieplasser eller arbeidsplasser tilpasset dette – det finnes ikke innovasjonspolitikk for grønn omstilling.

Generasjon prestasjon, de lydige, de skoleflinke, de stressede og de slitne har alle dette til felles: Motivasjonsstrukturene for unge i Norge er radikalt endret på noen få tiår.

De fleste ungdommene jeg møter er sosiale, kloke og dyktige, opptatt av globale spørsmål, men de mangler de institusjonelle mulighetene som så mange av foreldrene hadde. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på problemet, og i rikt land med rike velgere, og et politisk klima som favoriserer konkurranseutsetting og prestasjonsorientering blir nok ungdommenes kår fort verre før de blir bedre. Men poenget er: Hvis vi ønsker at flere ungdommer skal kanalisere energien sin inn i noe mer enn russetida og ulike former for selvrealisering, må de få de samme mulighetene som de over 40 år hadde:

Færre velmente råd og formaninger, mer tillit, større alburom og en innovasjonspolitikk som skuer framover.

Bok: Sosiale medier i samfunnet

Jeg har ikke blogget og tvitret så mye det siste året. Men jeg har skrevet en bok om sosiale medier, som blir utgitt kommende mandag på Universitetetsforlaget.

Sosiale medier i samfunnetDet har vært nødvendig å ha en distanse til bloggosfæren mens jeg ferdigstilte boka. Men nå er det kanskje på tide å melde seg inn igjen.

Selv bruker jeg sosiale medier både til å diskutere faglig og alvorlig, og til å dele glimt fra livet mitt med venner og bekjente. Samtidig finnes det mange krefter som akkurat nå forsøker å forme sosiale medier til å bli en markedsplass, en påvirkningsarena, eller en plass som er helt fri for privat informasjon og anonym kommunikasjon. Jeg håper for min del at mangfoldet i sosiale medier får fortsette å utvikle seg.

Du kan lese om boka og kapitlene på forlagets nettside, og eksemplarer kan bestilles hos alle nettforhandlere hvor man selger akademisk litteratur.

Fornøyd med at denne endelig kom!

Kronikk: Brems forskningsbyråkratiet

Kronikken Brems forskningsbyråkratiet ble publisert i dagens Dagbladet, og er skrevet sammen med Arve Hjelseth og Oddveig Storstad.

Søknadsfristen for Forskningsrådets frie prosjektmidler (FRIPRO) er 29. mai. Forskere over hele landet konkurrerer om omtrent en halv milliard kroner. Over 300 europeiske eksperter blir innleid for å vurdere søknadene.

Hvis tilslagsprosenten blir den samme som i fjor, vil minst ni av ti få avslag. Dette gjelder også tre fjerdedeler av søknadene som vurderes som fremragende. Forskere kaster hvert år bort flere årsverk på å produsere søknader som vurderes som klart støtteverdige, men som likevel ikke blir finansiert. Dette gjelder trolig i alle fag, men la oss konsentrere oss om samfunnsvitenskapen, som vi har førstehånds kjennskap til.

I etterkrigstiden ble samfunnsforskningen gradvis et viktig virkemiddel for å utvikle en kunnskapsbasert politikk for velferdsstat og arbeidsliv. I 80- og 90-årene økte strømmen av studenter til samfunnsvitenskapelige fag drastisk. Både universiteter, høyskoler og instituttsektoren ekspanderte kraftig, og Norge har også en stor instituttsektor sammenliknet med de fleste andre land.

Utviklingen vitnet om et Norge hvor samfunnskunnskap var høyt verdsatt. I tillegg til at studenttallene vokste, ble det skapt attraktive arbeidsplasser, selv om samfunnsforskere har lav lønn i forhold til profesjonsutdanningene. Motivasjonen har for forskere flest vært at jobben framstår som viktig og meningsfull. Samfunnsforskere produserer og formidler kunnskap som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger knyttet til velferdsstat, arbeidsliv, politikk, næringsliv og sivilsamfunn. Forskningen har gjerne vært drevet av to sett av motiver: For det første å styrke og utvikle faget, for det andre – som resultat av det første – å levere begreper, perspektiver og forståelsesformer som har blitt en del av offentlig debatt. Dette har i sin tur gitt oss et kritisk kunnskapsgrunnlag som Norge tar med seg på vei inn i framtida.

Fra 80-årene ble imidlertid kostnadsveksten i offentlig sektor gradvis identifisert som en stor utfordring. Konsekvensene var en storstilt målekultur, profesjonell ledelse, konkurranseutsetting og byråkratisering. Dette betegnes gjerne noe omtrentlig som New Public Management (NPM). Tenkemåten har også stilt norsk samfunnsvitenskap overfor nye imperativer. På den ene siden påvirker det forskningens rammebetingelser, på den andre siden leverer vi kompetanse til det byråkratiet vi ellers ofte ser med skepsis på: Samfunnsvitenskapelige institutter utdanner mange av de studentene som seinere skal regulere og kontrollere deres egen virksomhet.

NPM-reformer er normalt begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn. I praksis har likevel økt byråkratisering vært en forutsigbar konsekvens. Stadig mer av forskningshverdagen består i å respondere på byråkratiets krav, i tillegg til at man skal forske, undervise og formidle.

NFR hadde tidligere én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange brukte de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året, slik at det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et prosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Noen uker seinere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Siden tilslagsprosenten er så lav, legger man naturlig nok ned mye tid og ressurser i å skrive best mulig søknader, og mange er med på flere. Mye av arbeidet gjøres på fritida.

I en undersøkelse gjort av Sosiolognytt går det fram at forskere opplever stor frustrasjon over de mange avslagene. Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler.

Søknadsfristene tar ikke hensyn til foreldrepermisjoner, ferier eller andre typer rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Vil man være med, er det bare å henge i. Alt dette gjør selvsagt noe med den akademiske virkeligheten for dagens samfunnsforskere. De mange fristene, ofte utrygge arbeidsplasser og stadig flere krav og oppgaver, skaper en kultur hvor all virksomhet nødvendigvis må være målorientert. Det blir stadig mindre tid til å utføre det opprinnelige akademiske arbeidet – forskning, undervisning og formidling. Det går ut over kollegialitet og faglig dugnadsvirksomhet. I bunn og grunn står streng målorientering i motsetning til forskningens vesen.

På toppen av dette forventes det at forskningsmiljøene skal øke søknadsmengden i tiden som kommer. NFR reiser rundt til forskningsmiljøene og foredrar om FRIPRO, og motiverer flere til å søke. I fjor fant man plass til å finansiere to av 27 postdok-søknader gjennom FRIPRO. Siden midlene neppe blir større i år, blir derfor konsekvensen at avslagsprosenten vil øke dersom NFR lykkes i å få flere til å søke.

All tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel mot forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere flest en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å konkurrere om knappe midler?

Det er helt klart at det går med mange årsverk både til å skrive søknader som ikke får støtte og til å administrere selve finansieringsmodellen. Nøyaktig hvor mange årsverk som sløses bort i søknadsskriving vet vi ikke, men det finnes svært mye kreativ forskningskompetanse som forblir ubrukt i et slikt system. Tiden er inne for å diskutere alternative modeller.