Kronikk: Når styring blir frigjøring

Idealisme og frigjøring var en gang viktige akademiske idealer i Norge, men i dagens universitets- og forskningssektor holder disse på å miste gyldighet.

Professorene Strømmen og Syvertsen påpekte i Aftenposten 26. oktober at vi er på vei mot et samfunn hvor ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet blir kvalt. Problemet er imidlertid ikke at regler presses nedover hodene på folk av myndigheter og byråkrater, men at disse idealene ikke lenger er utbredt i norske forskningsmiljø.

I etterkrigstiden var veksten i universitetssektoren preget av et kunnskapsorientert tankesett. Idealene fremhevet verdien av kunnskap i seg selv, for nasjonen Norge og etter hvert også for næringslivet. Den norske velferdsstaten, i store deler av perioden i sterk vekst, bidro til å gi gode vilkår for kunnskap gjennom å opprette stillinger som drev med forskning, skriving, undervisning og veiledning. Personene som fylte disse stillingene hadde stor frihet til å utforme fagfeltene de var en del av, og naturlig nok investerte de mye tid og krefter i dette.

I løpet av 80- og 90-tallet og framover ble denne logikken gradvis supplert av en tankemåte som fremhevet verdien av forbindelser til forskningsmiljø i andre land, og det å være del av flere prosjekter. I følge dette prosjektorienterte tankesettet blir kunnskap verdifull når den skapes i nettverk. De som hadde suksess i å realisere denne tankemåten klarte å danne nettverk, knytte seg til andre som var enda flinkere enn dem selv og fungere som bindeledd mellom ulike forskningsmiljøer.

Disse to tankesettene eksisterte lenge i et fruktbart samspill, og de eksisterer fremdeles. Selv om mange akademikere i dag vedlikeholder et stort nettverk og er del av ulike prosjekter, har de også mange arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og publisering. Arbeidskulturen er travel, kaotisk, og for sarte sjeler kan den nok oppleves som brutal. Likevel legger den grunnlag for et akademisk virke som mange tenker på som ideelt. Systemet var smidig nok til at universitetssektoren kunne vokse og bli til det den er i dag: En plattform for å utdanne en stadig større andel av den norske befolkningen og skape faglige og teknologiske framskritt som i noen tilfeller er i verdensklasse.

Den akademiske kulturen som ble muliggjort gjennom disse to tankesettene ble bygd på to forutsetninger: Frivillig arbeidsintensivering og fleksibilitet. Mange akademikere syntes det var OK å jobbe 65 timer i uka fordi de likte arbeidet og fordi jobbutøvelsen ga dem en følelse av frihet. Den andre forutsetningen var at arbeiderne kunne ta raske avgjørelser og avklare spørsmål ute i korridoren. Det at man som akadeiker hadde mulighet til å sjonglere litt med tid og oppgaver gjorde det mulig å takle arbeidspresset og løse de allsidige arbeidsoppgavene på en god måte.

Stadig flere jobber i akademiske yrker i Norge. I 2010 var 333 000 ansatt i akademia i forhold til 261 000 i 2006. Den store rekrutteringen er en av faktorene som gjør at tankesett som tidligere hadde gyldighet kan endres raskt.

I løpet av de siste ti årene har en tredje logikk gradvis fått økt gyldighet. Tellekant-logikken har sitt opphav i bevilgningsorganers behov for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. I følge dette tankesettet har kunnskap verdi når den er basert på velfunderte mål og offentlig godkjente planer. For akademikerne har dette medført detaljplanlegging og rapportering, og forventninger om at forskere skal skrive egne prosjektsøknader og konkurrere med andre om bevilginger. Logikken har bidratt med flere krav i en hverdag som allerede hadde høyt arbeidspress – og resultatet kan ikke lenger kalles spesielt smidig.

Et fjerde tankesett har blitt viktig de senere årene. Forenklingens logikk verdsetter kunnskap når den oppsummeres, forenkles og deles opp. Kreative akademikerne lager metoder som gjør det mulig å vurdere besvarelser og artikler raskt og effektivt. Dette er ikke noe negativt, men nødvendig for å takle høyt arbeidstrykk. Logikken spiller også inn når verdien av akademisk formidling gjennom arrangementer som ForskningGrandPrix,Forskningsdagene og deltakelse i tradisjonelle og sosiale medier fremheves. Forenklingens logikk kan ved første øyekast virke ute av stand til å utfordre de tunge akademiske tankesettene beskrevet over. Men forenklingens idealer bidrar til å legitimere tellekant-logikken. De som får unna arbeidet viser at en lett tilnærming til det akademiske arbeidet fungerer. Tellekantene er beviset.

På 60 år har ingen krav blitt fjernet, mens stadig flere føringer har blitt lagt til. En av de mer betente debattene i dagens universitetssystem, er den som omhandler faglig versus profesjonell ledelse. Tilhengerne av førstnevnte mener at faglig styring er helt nødvendig for å utvikle fagene på en best mulig måte, uavhengig av markedsmakt og trender innen management. Tilhengerne av sistnevnte hevder gjerne at profesjonell styring ville kunne gi bedre håndtering av midler, høyere akademisk produksjon og ikke minst mer fornøyde arbeidere.

Jeg leverte doktorgraden «Forenklingens logikk» i november. Om relativt kort tid skal jeg antakelig inn i det akademiske systemet og arbeide. Jeg har fått utvikle mitt eget prosjekt og ta mine egne beslutninger, mens veilederen holdt meg i slakke tøyler. For mitt prosjekt tror jeg dette har vært optimalt. Det som blir avgjørende framover er imidlertid hva de andre nytilsatte akademikerne mener er viktig. Reell faglig innflytelse er forbeholdt de færreste, i hvert fall de første 15-20 årene av karrieren. For mange nytilsatte fremstår nok dagens akademiske nettverk som like hierarkiske som byråkratiet Strømmen og Syvertsen lenge kunne unnslippe. For disse blir dermed klare rammer og rettferdige arbeidsbetingelser viktigere enn utopiske idealer om frihet – mer styring og en regulert hverdag blir noe som skaper rom og befrir. Det gjenstår å se om det på sikt vil være rom for akademikere som tenker annerledes.

(Publisert Aftenposten 9. januar 2012).

Levert avhandling

Da har jeg levert avhandlingen Forenklingens logikk ved ISS, NTNU. Her er et engelsk sammendrag av prosjektet:

The logic of simplicity
A study of the reproduction of professional identity in ICT organizations

For the past 30 years, information technologies and software have played an important role in growth and innovation in modern economies. The emergence of the “information age” — the post-industrial society or Internet society — has drawn much attention from academics who have attempted to describe and theorize this development. A key argument in these works is that the information age changes the social prerequisites for work and organization. Different authors have explained knowledge work as reflecting a network logic, characterized by large, informal networks, activity, communication and constant adaptation. Although network metaphors are descriptive of many aspects of modern knowledge work, such work also has important features that cannot be explained in terms of this logic. In the space of 15 years, the programming profession has changed from being associated with flexible forms of work and a great deal of overtime to being controlled and focused on results. This has taken place without  strikes or trade unions involved. The changes have coincided with a strong growth in social criticism of ICT and knowledge work as it unfolded in the 1990s from at least three directions: industrial efficiency, the collective safety and well-being of the workers, and the growth of markets.  Such criticism has gained legitimacy among professionals. The compromise that has developed between these critiques has emerged as a professional ideal rooted in eastern culture: simplicity. According to this ideal, connecting to a network, sharing awareness and content and contributing to the information flow do not create value, but rather lead to complexity, followed by inefficiency and an unhealthy work/life balance. Professional value is on the other hand created through focusing attention and concentrating, turning off e-mail, social media and cell phones. I term this value system the logic of simplicity or the world of simplicity. This logic guides what is considered fair, and provides a means to rank colleagues, relationships, actions and objects. By using simplicity as a higher common principle, industrial ideals relating to performance management and planning is gaining legitimacy in ICT organizations. I show how and why this change is unfolding through two empirical studies. The first is based on a qualitative analysis of interviews with 23 software developers, and the second is based on a discourse analysis of twelve manuals in agile software development and project management. In the first analysis I show how ideals referring to simplicity are used and positioned in relation to other important principles of professional practice, while the second analysis describes the logic of simplicity in detail. Both analyses draw upon and contributes to the pragmatic framework of social action developed by Luc Boltanski and Laurent Thévenot. Structural analyses is often criticized for having functional or mechanical understandings of social action. By linking the logic of the actors’ understanding to the concept of worth, this framework paint a universe of cultural change where social action is dynamic and human actors are vivid.

Jeg har vel lenge lurt på hvordan det ville føles, og må vel så langt si at det kjennes ganske bra ut.

Om kriging i klasserommet

Klassekampen har i dag innslaget Kriging i klasserommet, skrevet ut fra Dagsavisen-kronikken som sto på trykk tidligere i sommer. En psykologispesialist er også intervjuet, og det blir i en setning fremstilt som jeg støtter hans syn på vold i dataspill – det gjør jeg ikke. Dette synet finner heller ikke grunnlag i noe forskningsmateriale jeg har sett. Jeg har ikke hørt om Idås før, og jeg ble ikke presentert for verken han eller hans meninger under sitatsjekken.

Det er synd at sosiologiske budskap alltid skal druknes i det jeg oppfatter som hysteri og mer eller mindre eksplisitte, urealistiske krav om å lage lover som regulerer bruken av voldelige dataspill. I dette konkrete tilfellet fører det til at Medietilsynet enkelt kan avfeie kritikken.

Om maraton, forskning og formidling

Hva har min blogging om maraton, forskning og formidling til felles? Før jeg svarer på dette, må jeg først fortelle litt om bloggen min, jafro.org. Jeg har hatt denne bloggen siden februar 2004, og siden da har jeg brukt den til å dele faglige ting som kronikker og debatt, diskutere politikk, komme med forslag, og presentere musikk jeg har vært med på å lage.

Jeg har aldri tenkt at bloggen min har vært en suksess, snarere det motsatte, men da jeg ble spurt om å holde et innlegg på Fra forskning til forside 4.0 om det å være sosiolog og blogger fikk jeg anledning til å tenke gjennom dette. Jeg oppdaget at jeg faktisk hadde mange morsomme historier å dele. Og jeg ser også blogging i et annet lys i dag, etter at jeg har undervist i digitale og sosiale medier på NTNU gjennom tre år.

Det er ikke alltid innleggene mine får respons. Men noen får det. Innlegget mitt om NTNU/Pagaweb ble f.eks. nevnt som kilde av Digi.no, og journalisten fikk utvikleren Bluegarden til å love bot og forbedring. Skaara, ikke forny konsesjonen til Simonsen ble brukt som utgangspunkt for en pressemelding for EFN. Åpent brev til Jens Stoltenberg om sykling (og miljø) ble trykt i Dagbladet like før valget 2009.

Sistnevnte er litt morsomt, fordi ett år senere skulle Adressa skrive en sak om satsingen på sykkelveier i Trondheim. Siden jeg tydeligvis har fått til å profilere meg som en sporty fyr som sykler og har meninger om miljø, ringte Adressa til meg. Dette resulterte i et forsideoppslag og et fint intervju inne i avisa hvor jeg fikk sagt akkurat det jeg mente. Aldri har jeg jobbet så lite for å nå ut til så mange.

Adressa 16. september 2010

Så i retrospekt må jeg da si at selv om ikke alle innlegg har fått ellevill respons, så har jeg da truffet spikeren på hodet av og til.

I høst hadde jeg en serie av innlegg om det å løpe mitt første maraton. Idéen var å se om en rekke tema-baserte innlegg kunne gi meg noen faste følgere. Jeg fikk neppe noen særlig flere besøkende – men jeg oppnådde noe annet: Å profilere meg som en spreking. Det som er så morsomt med sportslige prestasjoner er at så mange kan relatere seg til dem. Da jeg fortalte om mitt første maraton på seminaret, fortalte jeg samtidig at jeg fikk en sluttid på under tre timer. Jeg håpet på en reaksjon, ikke at det skulle bli spontan applaus og jubel.  Men det ble det, og det passet utmerket, fordi det understreket det første poenget mitt:

Visse typer prestasjoner er enkle å formidle.

La oss stoppe opp litt her. Hva tror dere publikum tenkte mest på etter at applausen stilnet? Tenkte de på poenget mitt, at visse prestasjoner er enkle å formidle? Jeg tror kanskje heller at publikum tenkte på selve prestasjonen. I pausen, da folk stilte spørsmål, var det en som sa “jeg har et spørsmål til han løperen”. Dette til tross for at jeg snakket mest om helt andre ting. Dette fikk jeg ikke sagt tydelig nok på seminaret: I effekt formidlet jeg to ting på en gang – poenget over – og noe om meg:

Jeg er en rask maraton-løper.

Her er det kanskje på plass å nevne noe om janteloven. Jeg er oppvokst i Steinkjer, hvor den uskrevne janteloven sto sterkt blant barn og ungdom når jeg vokste opp. Det er kanskje derfor det fremdeles føles litt kleint dette, å fortelle om egne gode prestasjoner. Men jeg håper at de fleste av leserne  unnskylder framhevelsen av mine personlige seiere til fordel for de retoriske poengene som skapes. Uansett går det tredje poenget nemlig nettopp på janteloven. De andre seriøse bloggformidlerne i Norge bryr seg heller ikke om denne. I all formidling ligger det faktisk et brudd med janteloven:

Det er nettopp det at man innbiller seg at man har et budskap verdt å formidle som skaper grunnlaget for selve formidlingssituasjonen.

Man tillater seg å spre sitt glade budskap. Markedsføringsbransjen har skjønt dette for lenge siden. Ved å  framheve  et produkt eller en persons fordeler, klarer de å fange oppmerksomheten og skape bilder som henger igjen hos forbrukerne. Det er vanlig å tro at sosiale medier handler om toveis kommunikasjon mellom aktører av ulik størrelse, men dette er faktisk bare en liten del av det. Ved enhver kampanje, dannes det også et bilde av produktet eller selskapet bak. Alskens markedsførere har for tiden kampanjer på sosiale medier, fordi de vet at nettopp tilstedeværelse og synlighet gir et grunnlag for de identitetsbildene de ønsker å skape, nå og i framtiden.

Representasjon i sosiale medier handler om tilstedeværelse, autoritet og identitet.

For forskningsformidlere, universitet og høyskoler, betyr dette at de bør bruke sosiale medier til å sette dagsorden, og være del av de viktige debattene (tilstedeværelse). Bare dette vil på sikt skape autoritet. Den autoriteten som ligger naturlig i  den akademiske tradisjonen har dessverre blitt akterutseilt i dagens digitale hverdag. Å være bloggende akademiker gir svært liten  status utenfor universitetsmiljøene. Dette er ironisk, for produktet vårt – etterprøvbar kunnskap – er udiskutabelt mere verdt enn det konkurrentene kan tilby. Kunnskapsformidling burde egentlig hatt en kjempefordel nettopp i sosiale medier. Til sist er det viktig å være bevisst på at man danner seg en identitet gjennom tilstedeværelsen og framhevelsen av fordeler. Her tenker jeg at universiteter og høyskoler med fordel kan profilere seg helt ned på instituttnivå. Hva er det instituttet deres er flinke  og gode på? Ta utgangspunkt i suksesshistorier, og få det fram i lyset.

Vi lever ikke i et kunnskapssamfunn, vi må skape det selv.

Det maraton, forskning og formidling har til felles, er rett og slett at man hele tiden bygger på det grunnlaget man har fra før. Når man skal trene til maraton, bygger man videre på treningsgrunnlaget fra tidligere økter. På samme måte er  også forskningen kumulativ, man tar alltid utgangspunkt i tidligere forskning, og relaterer ny forskning til denne. Sånn er det også med formidlingen – man har autoritet gjennom det man har formidlet tidligere – og det inntrykket man skaper av selv. Hvis vi som akademikere ønsker oss saklige debatter, kritiske medier – et kunnskapssamfunn – så vi delta og profilere oss.