Mediene etter Listhaugs avgang

Publisert først på NRK Ytring.

Da har Sylvi Listhaug trukket seg som justisminister. Nå håper jeg norske medier slutter å bruke så mye tid på henne.

Sylvi Listhaug kom så langt som hun gjorde, fordi hun sammen med sin rådgiver Espen Teigen utviklet en effektiv strategi for å sette agendaen i den norske offentligheten. En kløktig utnyttelse av både sosiale medier og redaktørstyrte medier har stått sentralt. Metoden har ikke bare vært svært effektiv for henne selv og Frp, men også for regjeringen Solberg, i hvert fall fram til nå.

Listhaugs populisme

Metoden er på mange måter klassisk populistisk. Benjamin Moffitt ved universitet i Uppsala, har identifisert tre kjennetegn på populistiske politikere, og Listhaug kjennetegnes av alle. Hun angriper motstandere med elitekritikk, som det selvsagt er vanskelig å forsvare seg imot når man er del av den politiske eliten. Hun bryter med etablerte spilleregler – og vinner på negative karakteristikker og å ikke legge vekt på manerer. Og hun går ikke av veien for å fremstille enhver sak som en krise.

Fortsett å lese Mediene etter Listhaugs avgang

Er 3,7 kvm nok, Bovim?

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 29. november 2017.

Uhensiktsmessige kontorarealer betyr lavere produktivitet.

Det største instituttet ved fusjonerte NTNU, det nye Institutt for lærerutdanning (ILU), flytter til Kalvskinnet i løpet av desember. I løpet av 2018 vil over 300 ansatte flytte inn i nye arealer. ILU tilbyr 14 ulike masterutdanninger, i tillegg til bachelorutdanning i arkiv- og samlingsforvaltning samt et bredt etterutdanningstilbud. ILU er Norges største fagmiljø innen lærerutdanning og utdanningsforskning.

Jeg vet at jeg skriver på vegne av mine kolleger når jeg påstår at ILU har et betydningsfullt samfunnsoppdrag. I tillegg til å forske på skole og læring, utdanner vi lærere som skal oppdra og utdanne unge som skal leve, arbeide og løfte Norge inn i framtida.

Vi gleder oss til å flytte inn til de nye lokalene. Det er imidlertid et skår i gleden: NTNU kan ikke tilby de faglig ansatte ved ILU like gode kontorløsninger som på resten av NTNU eller i resten av sektoren.

Fortsett å lese Er 3,7 kvm nok, Bovim?

Kronikk: Brems forskningsbyråkratiet

Kronikken Brems forskningsbyråkratiet ble publisert i dagens Dagbladet, og er skrevet sammen med Arve Hjelseth og Oddveig Storstad.

Søknadsfristen for Forskningsrådets frie prosjektmidler (FRIPRO) er 29. mai. Forskere over hele landet konkurrerer om omtrent en halv milliard kroner. Over 300 europeiske eksperter blir innleid for å vurdere søknadene.

Hvis tilslagsprosenten blir den samme som i fjor, vil minst ni av ti få avslag. Dette gjelder også tre fjerdedeler av søknadene som vurderes som fremragende. Forskere kaster hvert år bort flere årsverk på å produsere søknader som vurderes som klart støtteverdige, men som likevel ikke blir finansiert. Dette gjelder trolig i alle fag, men la oss konsentrere oss om samfunnsvitenskapen, som vi har førstehånds kjennskap til.

I etterkrigstiden ble samfunnsforskningen gradvis et viktig virkemiddel for å utvikle en kunnskapsbasert politikk for velferdsstat og arbeidsliv. I 80- og 90-årene økte strømmen av studenter til samfunnsvitenskapelige fag drastisk. Både universiteter, høyskoler og instituttsektoren ekspanderte kraftig, og Norge har også en stor instituttsektor sammenliknet med de fleste andre land.

Utviklingen vitnet om et Norge hvor samfunnskunnskap var høyt verdsatt. I tillegg til at studenttallene vokste, ble det skapt attraktive arbeidsplasser, selv om samfunnsforskere har lav lønn i forhold til profesjonsutdanningene. Motivasjonen har for forskere flest vært at jobben framstÃ¥r som viktig og meningsfull. Samfunnsforskere produserer og formidler kunnskap som bidrar til Ã¥ styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger knyttet til velferdsstat, arbeidsliv, politikk, næringsliv og sivilsamfunn. Forskningen har gjerne vært drevet av to sett av motiver: For det første Ã¥ styrke og utvikle faget, for det andre – som resultat av det første – Ã¥ levere begreper, perspektiver og forstÃ¥elsesformer som har blitt en del av offentlig debatt. Dette har i sin tur gitt oss et kritisk kunnskapsgrunnlag som Norge tar med seg pÃ¥ vei inn i framtida.

Fra 80-årene ble imidlertid kostnadsveksten i offentlig sektor gradvis identifisert som en stor utfordring. Konsekvensene var en storstilt målekultur, profesjonell ledelse, konkurranseutsetting og byråkratisering. Dette betegnes gjerne noe omtrentlig som New Public Management (NPM). Tenkemåten har også stilt norsk samfunnsvitenskap overfor nye imperativer. På den ene siden påvirker det forskningens rammebetingelser, på den andre siden leverer vi kompetanse til det byråkratiet vi ellers ofte ser med skepsis på: Samfunnsvitenskapelige institutter utdanner mange av de studentene som seinere skal regulere og kontrollere deres egen virksomhet.

NPM-reformer er normalt begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn. I praksis har likevel økt byråkratisering vært en forutsigbar konsekvens. Stadig mer av forskningshverdagen består i å respondere på byråkratiets krav, i tillegg til at man skal forske, undervise og formidle.

NFR hadde tidligere én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange brukte de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året, slik at det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et prosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Noen uker seinere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Siden tilslagsprosenten er så lav, legger man naturlig nok ned mye tid og ressurser i å skrive best mulig søknader, og mange er med på flere. Mye av arbeidet gjøres på fritida.

I en undersøkelse gjort av Sosiolognytt går det fram at forskere opplever stor frustrasjon over de mange avslagene. Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler.

Søknadsfristene tar ikke hensyn til foreldrepermisjoner, ferier eller andre typer rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Vil man være med, er det bare Ã¥ henge i. Alt dette gjør selvsagt noe med den akademiske virkeligheten for dagens samfunnsforskere. De mange fristene, ofte utrygge arbeidsplasser og stadig flere krav og oppgaver, skaper en kultur hvor all virksomhet nødvendigvis mÃ¥ være mÃ¥lorientert. Det blir stadig mindre tid til Ã¥ utføre det opprinnelige akademiske arbeidet – forskning, undervisning og formidling. Det gÃ¥r ut over kollegialitet og faglig dugnadsvirksomhet. I bunn og grunn stÃ¥r streng mÃ¥lorientering i motsetning til forskningens vesen.

På toppen av dette forventes det at forskningsmiljøene skal øke søknadsmengden i tiden som kommer. NFR reiser rundt til forskningsmiljøene og foredrar om FRIPRO, og motiverer flere til å søke. I fjor fant man plass til å finansiere to av 27 postdok-søknader gjennom FRIPRO. Siden midlene neppe blir større i år, blir derfor konsekvensen at avslagsprosenten vil øke dersom NFR lykkes i å få flere til å søke.

All tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel mot forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere flest en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å konkurrere om knappe midler?

Det er helt klart at det går med mange årsverk både til å skrive søknader som ikke får støtte og til å administrere selve finansieringsmodellen. Nøyaktig hvor mange årsverk som sløses bort i søknadsskriving vet vi ikke, men det finnes svært mye kreativ forskningskompetanse som forblir ubrukt i et slikt system. Tiden er inne for å diskutere alternative modeller.

Tiltak mot ulovlig fildeling

Jeg leverte en uttalelse angående de foreslåtte endringene i åndsverksloven. Hovedkonklusjonen er at vi ikke trenger å forhaste oss med å skjerpe loven i nåværende stund.

Alle uttalelsene i saken ligger nå ute på KKDs sider. Anbefaler ellers Fribit/EFN sin. Les også IT-avisens oppslag om denne saken.