Idretten og skamvettet

Dialog mellom meg og Arve Hjelseth, først publisert i Sosiolognytt #2/14.

JFH: Da jeg var 28 år begynte jeg å jogge. Før dette hadde jeg ikke trent regelmessig, i ordets rette betydning, siden jeg sluttet på det lokale fotball-laget som 11-åring. Den viktigste motivasjonen for å begynne var at jeg ønsket tid og ro til å lytte på musikk. Det var ingen større refleksjon bak, ingen ambisjon. Jeg kjente få andre som likte å jogge. Vi bodde like ved Rothaugen skole i Bergen. Jeg gikk opp på tvers av Fjellveien, og løp ned langs svingene borte ved Sandviken sykehus. Det ble nok en tre-fire kilometer i nedoverbakke. I løpet av noen måneder gikk det opp for meg at  turene var for korte til at jeg fikk lyttet så mye som jeg ønsket, og jeg begynte å jogge i motsatt retning da jeg kom opp til fjellveien. Turene ble da nærmere en mil. Det var helt sikkert sunt.

Deretter ballet det på seg. Etter hvert begynte jeg å konkurrere. Høsten 2010 løp jeg Oslo maraton på 2.52. Fire minutter og fem sekunder pr. kilometer. Høsten 2011 ble jeg nummer to i Trondheim maraton (for så vidt på en dårligere tid). Dette var høsten jeg skulle levere doktorgraden på ISS i Trondheim. Og da min kollega Hendrik Spilker skrev en felles-e-post til alle på instituttet om denne bragden et par dager senere, så ble jeg bare flau. Ikke stolt. Jeg måtte faktisk sende en epost og korrigere inntrykket om at jeg var en suksessfull maratonløper. Jeg måtte bekrefte til alle kolleger at jeg faktisk hadde planer om å levere ph.d.-en iløpet av noen måneder.

Du skrev jo Trening, knefall og forfall-artikkelen i Samtiden i 2011.[1] Og jeg kunne på en måte ikke vært mer uenig da denne kom; dette var på ingen måte gyldig for meg. Jeg følte i 2011 at treningen og resultatene heller ekskluderte meg fra å være medlem av “intelligentsiaen”.

I dag har jeg nok et mer avslappet forhold til løpinga og akademia. Jeg løper fremdeles fort, og jeg skjemmes ikke over det. Jeg ser meg selv som en lidenskapelig hobbyutøver. Jeg har fått treningskompiser og gode bekjentskaper gjennom løpinga. Men det er likevel noe personlig her, noe som kiler skamvettet – jeg vil ikke at andre enn de jeg trener med skal vite hvor ofte jeg løper. Treningsmengde er fortrolig informasjon. Og spesielt vil jeg ikke at akademikere flest skal vite noe om det. Det er som om treningstiden, som for min del også er en tid for å koble av, det er som om det er noen krav til at jeg heller burde brukt tiden på å forske og skrive.

AH: I min klasse på ungdomsskolen var det – med ett eller to unntak – slik at de som tok skolen alvorlig, også drev med idrett, mens de som så på skolen som en kjedsommelig mellomstasjon på veien mot det virkelige livet, dvs. en jobb fra 16-årsalderen, stort sett ikke drev med idrett, med et visst unntak for fotball. Slik sett var det ingen grunn til at jeg skulle skape meg noen forestillinger om at mye og til dels seriøs idrettsaktivitet var forbundet med lavere klasser. Intelligentsiaen har derimot vært et sjikt som i hvert fall etter Nansen har hatt et anstrengt forhold til kroppen, altså ganske ulikt andre grupper med høy utdanning og fete jobber. Dette sjiktet – ikke bare en del akademikere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også forfattere og andre kunstnere, journalister til og med en del politikere – tilpasset seg oppdaterte kostholds- og treningsråd veldig sent i forhold til andre deler av eliten. Jeg tror det har sammenheng med at de posisjoner en del akademikere og kunstnere hadde innebar en opposisjonell grunnholdning, og motstand mot statlig disiplinering. De stemte ofte til venstre, men foraktet venstresidens humørløse puritanisme.

Lommer av opposisjon finnes naturligvis fortsatt, men den har andre uttrykk. Det er mulig dette først og fremst har vært et Oslo-fenomen (i Bergen er jo for eksempel Tomas Espedal et godt eksempel på en figur som ikke akkurat gir uttrykk for å ha en sunn livsstil), men tendensen synes klar for meg: Å synliggjøre treningsiver, til og med med dyrt og avansert utstyr, er blitt en vanlig selvpresentasjon også for intelligentsiaen. Stølheten er den nye fyllesyken, som Aslak Nore skrev. Disse folka må altså gjerne trene for min del, men å knytte sin egen identitet så sterkt til trening og friluftsliv, som jeg alltid har sett på som et mer eller mindre nødvendig onde, virker på meg merkelig servilt overfor statlig paternalistiske råd om å tyne mest mulig sunnhet ut av så mange leveår som mulig.

Min egen befatning med idretten er forsåvidt beskrevet i den artikkelen du nevner, jeg kan legge til at bortsett fra noen år med fotballen var friidrettskarrieren min ganske kort, jeg satset egentlig bare fra jeg var 14 til jeg var 16, etter det var det mosjonsløp basert på lett mangelfull trening som gjaldt. Jeg trente alt for lite om vinteren. Jeg husker de første terrengløpene det året jeg fylte 15, jeg havnet meningsløst langt etter de beste, etter å ha vært overlegen året før. Men så så jeg meg ut et løp i september samme år, på den for min årsklasse utradisjonelle distansen 3000 meter, og bestemte meg for å prøve å slå den eksisterende kretsrekorden. I en periode på omtrent fire måneder trente jeg systematisk for å klare dette, og jeg slo såvidt alle dem som hadde knust meg i terrengløpene på våren, og slo rekorden med over et halvt minutts margin. Denne treningen hadde jeg ingen glede av, ut over at timene var virkemidler på veien mot målet. De første fire ukene etter at jeg slo rekorden, trente jeg nesten ingenting. Målet var nådd.

I dag trener jeg relativt regelmessig for å kunne eldes med litt mindre uverdighet enn jeg ellers ville gjort. Jeg har absolutt ingen glede av det, bortsett fra som virkemiddel til å nå dette ikke spesielt høyverdige mål. Å skulle legge ut på sosiale medier om dagens økt på 3T, eller om en sjelden søndagsskitur i marka, forekommer meg absurd. At muskelmasse og O2-opptak skulle være med på å definere hvem jeg er som akademiker er like utenkelig og dessuten skremmende. Du vil nok oppleve at det å fortelle om dine treningsmengder i økende grad – også i ditt eget sjikt – blir møtt med beundring heller enn med likegyldighet.

JFH: Det kan godt hende at du har rett i dette. Jeg tror likevel at de perspektivene du legger til grunn; at trening (og selvpresentasjon assosiert med trening) kan sees på som noe man gjør fordi man får tilbakemeldinger og en slags status, eller fordi man ønsker et slags medlemsskap i en gitt sosial gruppe, eller noe som man servilt gjør fordi staten (hvem nå enn staten er i dette tilfellet) ønsker det og tjener på det, står ganske langt unna det akademikerne som trener mye selv tenker. Det er ikke dermed gitt at slike perspektiver ikke har forklaringskraft, men jeg tror likevel virkeligheten er langt mer sammensatt.

Fortsett å lese Idretten og skamvettet

Ærlighet og suksess på sosiale medier

Den norskproduserte videoen What’s on your mind av brødrene Andrew Adam, Shaun og Steven Higton har blitt populær på sosiale medier iløpet av juni.

Videoen er god, fordi den tar opp kritikker mange har reist mot sosiale medier, og spesielt Facebook. Videoen stiller spørsmålstegn ved venners ærlighet, popularitet og suksess på sosiale medier, og den gjør dette på en eksplisitt måte. Det er vanskelig å ikke ta stilling til den triste skjebnen som framstilles i filmen, og det er vanskelig å ikke være enig i hovedpremisset – ingen har perfekte liv. Framstillingen har likevel minst to problematiske aspekter. Begge har med ærlighet å gjøre. For når er vi egentlig ærlige?

Det finnes meg bekjent ingen sosiale arenaer hvor vi ikke (bevisst eller ubevisst) tilpasser oss sosiale forventninger, i hvert fall ikke etter fylte 3 år. Man skjuler aspekter ved livet man ikke synes passer inn i en gitt setting, og fremhever andre. Voksne unnlater gjerne å fortelle til kollegene på jobben at man faktisk kranglet med ungene eller ektefellen like før man kom til jobben. Man forteller heller ikke at man satt lenge på do i går kveld. Dette regnes gjerne som ordinær sosial kompetanse. Sånn er det selvfølgelig også på Facebook. Så er spørsmålet hvor langt det er fra å unnlate å dele pinlig eller personlig informasjon, til å lyve direkte for å få “liker” – som filmens hovedkarakter gjør. Det er et faktum at “liker” av mange blir likestilt med popularitet, og at mange derfor finner på mye rart for å få flere klikk – inkludert å systematisk slette innlegg med få liker. Jeg tror likevel ikke at det er utbredt å lyve direkte – det kan ikke være særlig vanlig å skrive at man har løpt x antall kilometer når man egentlig bare har kjørt seg en tur.

For det andre; jeg er opptatt av at bruken av sosiale medier er mangfoldig. Det er riktig, som videoen foreslår; at sosial anerkjennelse er en sentral motivasjon for å engasjere seg i sosiale medier. Men det er langt fra den eneste motivasjonen. Mange engasjerer seg rett og slett fordi det er morsomt, fordi det ligger ekte følelser og ekte glede bak. Dette er et poeng mange kritikere ser ut til å glemme – ikke alle sosiale handlinger har nødvendigvis bevisste strategier eller intensjoner bak seg – de er rett og slett naturlige uttrykk for glede, vaner eller nye muligheter som finnes i et medium. Det at vi kan dele (og faktisk ha en viss kontroll over) måten vi fremstiller oss på kan selvfølgelig også gi positive muligheter. Jeg kan fortelle om de ulike sosiale sfærene jeg er en del av til familien – og visa versa – men det ville tatt lang tid, og det er sjelden passende. Når mamma kan følge med på det jeg poster, eller være deltaker i grupper hvor jeg eller andre poster bilder eller skriver om meg – hvis hun ønsker det – så synes jeg det er helt topp. Og på mange måter gir det en ærligere framstilling av begivenheter enn hvis jeg skulle gjenfortalt en historie i etterkant. Jeg ser av og til at representanter for ulike nettverk jeg er tilknyttet kommenterer til hverandre, helt uten min innblanding. Som når den høyre-sympatiserende onkelen min diskuterer politikk – eller jakt og fiske – med den sosialistiske kompisen min. Dette er også topp. Og det hadde neppe vært mulig hvis ikke fortellingene og selvpresentasjonene de møter hverandre med hadde blitt oppfattet som ærlige uttrykk.

Det går ikke an å forstå hvorfor over halvparten av den voksne norske befolkning bruker Facebook uten å ta dette i betraktning: Vi deler en forståelse av at sosiale medier kan brukes i ærlige hensikter, og at informasjonen som deles der er ærlig nok. Og det er vel det du bruker Facebook til også? Eller?

Bok: Sosiale medier i samfunnet

Jeg har ikke blogget og tvitret så mye det siste året. Men jeg har skrevet en bok om sosiale medier, som blir utgitt kommende mandag på Universitetetsforlaget.

Sosiale medier i samfunnetDet har vært nødvendig å ha en distanse til bloggosfæren mens jeg ferdigstilte boka. Men nå er det kanskje på tide å melde seg inn igjen.

Selv bruker jeg sosiale medier både til å diskutere faglig og alvorlig, og til å dele glimt fra livet mitt med venner og bekjente. Samtidig finnes det mange krefter som akkurat nå forsøker å forme sosiale medier til å bli en markedsplass, en påvirkningsarena, eller en plass som er helt fri for privat informasjon og anonym kommunikasjon. Jeg håper for min del at mangfoldet i sosiale medier får fortsette å utvikle seg.

Du kan lese om boka og kapitlene på forlagets nettside, og eksemplarer kan bestilles hos alle nettforhandlere hvor man selger akademisk litteratur.

Fornøyd med at denne endelig kom!

Kronikk: Brems forskningsbyråkratiet

Kronikken Brems forskningsbyråkratiet ble publisert i dagens Dagbladet, og er skrevet sammen med Arve Hjelseth og Oddveig Storstad.

Søknadsfristen for Forskningsrådets frie prosjektmidler (FRIPRO) er 29. mai. Forskere over hele landet konkurrerer om omtrent en halv milliard kroner. Over 300 europeiske eksperter blir innleid for å vurdere søknadene.

Hvis tilslagsprosenten blir den samme som i fjor, vil minst ni av ti få avslag. Dette gjelder også tre fjerdedeler av søknadene som vurderes som fremragende. Forskere kaster hvert år bort flere årsverk på å produsere søknader som vurderes som klart støtteverdige, men som likevel ikke blir finansiert. Dette gjelder trolig i alle fag, men la oss konsentrere oss om samfunnsvitenskapen, som vi har førstehånds kjennskap til.

I etterkrigstiden ble samfunnsforskningen gradvis et viktig virkemiddel for å utvikle en kunnskapsbasert politikk for velferdsstat og arbeidsliv. I 80- og 90-årene økte strømmen av studenter til samfunnsvitenskapelige fag drastisk. Både universiteter, høyskoler og instituttsektoren ekspanderte kraftig, og Norge har også en stor instituttsektor sammenliknet med de fleste andre land.

Utviklingen vitnet om et Norge hvor samfunnskunnskap var høyt verdsatt. I tillegg til at studenttallene vokste, ble det skapt attraktive arbeidsplasser, selv om samfunnsforskere har lav lønn i forhold til profesjonsutdanningene. Motivasjonen har for forskere flest vært at jobben framstår som viktig og meningsfull. Samfunnsforskere produserer og formidler kunnskap som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger knyttet til velferdsstat, arbeidsliv, politikk, næringsliv og sivilsamfunn. Forskningen har gjerne vært drevet av to sett av motiver: For det første å styrke og utvikle faget, for det andre – som resultat av det første – å levere begreper, perspektiver og forståelsesformer som har blitt en del av offentlig debatt. Dette har i sin tur gitt oss et kritisk kunnskapsgrunnlag som Norge tar med seg på vei inn i framtida.

Fra 80-årene ble imidlertid kostnadsveksten i offentlig sektor gradvis identifisert som en stor utfordring. Konsekvensene var en storstilt målekultur, profesjonell ledelse, konkurranseutsetting og byråkratisering. Dette betegnes gjerne noe omtrentlig som New Public Management (NPM). Tenkemåten har også stilt norsk samfunnsvitenskap overfor nye imperativer. På den ene siden påvirker det forskningens rammebetingelser, på den andre siden leverer vi kompetanse til det byråkratiet vi ellers ofte ser med skepsis på: Samfunnsvitenskapelige institutter utdanner mange av de studentene som seinere skal regulere og kontrollere deres egen virksomhet.

NPM-reformer er normalt begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn. I praksis har likevel økt byråkratisering vært en forutsigbar konsekvens. Stadig mer av forskningshverdagen består i å respondere på byråkratiets krav, i tillegg til at man skal forske, undervise og formidle.

NFR hadde tidligere én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange brukte de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året, slik at det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et prosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Noen uker seinere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Siden tilslagsprosenten er så lav, legger man naturlig nok ned mye tid og ressurser i å skrive best mulig søknader, og mange er med på flere. Mye av arbeidet gjøres på fritida.

I en undersøkelse gjort av Sosiolognytt går det fram at forskere opplever stor frustrasjon over de mange avslagene. Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler.

Søknadsfristene tar ikke hensyn til foreldrepermisjoner, ferier eller andre typer rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Vil man være med, er det bare å henge i. Alt dette gjør selvsagt noe med den akademiske virkeligheten for dagens samfunnsforskere. De mange fristene, ofte utrygge arbeidsplasser og stadig flere krav og oppgaver, skaper en kultur hvor all virksomhet nødvendigvis må være målorientert. Det blir stadig mindre tid til å utføre det opprinnelige akademiske arbeidet – forskning, undervisning og formidling. Det går ut over kollegialitet og faglig dugnadsvirksomhet. I bunn og grunn står streng målorientering i motsetning til forskningens vesen.

På toppen av dette forventes det at forskningsmiljøene skal øke søknadsmengden i tiden som kommer. NFR reiser rundt til forskningsmiljøene og foredrar om FRIPRO, og motiverer flere til å søke. I fjor fant man plass til å finansiere to av 27 postdok-søknader gjennom FRIPRO. Siden midlene neppe blir større i år, blir derfor konsekvensen at avslagsprosenten vil øke dersom NFR lykkes i å få flere til å søke.

All tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel mot forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere flest en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å konkurrere om knappe midler?

Det er helt klart at det går med mange årsverk både til å skrive søknader som ikke får støtte og til å administrere selve finansieringsmodellen. Nøyaktig hvor mange årsverk som sløses bort i søknadsskriving vet vi ikke, men det finnes svært mye kreativ forskningskompetanse som forblir ubrukt i et slikt system. Tiden er inne for å diskutere alternative modeller.