Mennesker og ikke-uttalt organisasjon

Det finnes mange situasjoner hvor mennesker må organisere sine handlinger etter uskrevne og ikke-uttalte regler. Og denne typen organisering er ofte litt dårlig. Rullebåndet på flyplassen er et interessant eksempel i så tilfelle.

Selv om rullebåndet ofte ikke er så langt at det er plass til alle passasjerene rundt, tilsier mine erfaringer at det alltid er en rekke mennesker som stiller seg kloss inntil rullebåndet. Der står de bom fram til bagasjen deres kommer, noe som gjør at de andre passasjerene hindres i både å se etter sin bagasje, og hente den (hvis de først er så heldige å få øye på den).

Svaret på organisasjonsproblemet er lett. Alle kunne gått to meter bakover, noe som ville gitt plass til alle rundt rullebåndet. Langt flere vil også kunne se sin egen bagasje, og hvis man bare gikk fram og hentet bagasjen når den passerte, ville sikten forbli god.

Dette er det selvfølgelig helt umulig å kommunisere til sine medreisende, selv om langt på vei de fleste som står rundt et rullebånd er intelligente nok til å begripe hvordan bagasjehentingen kan bli mer effektiv. (Effektiv organisering har ikke nødvendigvis noe med intelligens å gjøre, noe virus og bakterier bekrefter hele tiden.) Og antakelig vil vi mennesker heller aldri oppleve å lære om rullebåndsatferd i skolevesenet eller på strategisk plasserte plakater på flyplassene.

En mulig strukturell løsning på problemet er det dog å lage lengre rullebånd. Innen 2050, når de fleste av dagens rullebånd forhåpentligvis er byttet ut, vil alle reisende få plass klin inntil rullebåndet. En annen, og bedre, løsning er selvsagt å reise uten å ha med seg så mye stæsj, eller kanskje enda bedre, slutte å reise med fly i det hele tatt.

Bagasjehentingen er selvsagt ikke spesielt viktig i seg selv. Jeg synes likevel at tilfellet rundt rullebåndene er et interessant eksempel på menneskers (manglende) organisasjonsevne, fordi fenomenet utspiller seg i de aller fleste land verden over, hver eneste dag. Millioner av mennesker deltar i denne håpløse praksisen.

Et interessant spørsmål man kan stille seg da er om dagens mennesker egentlig har forutsetning eller mulighet for å begripe problemstillingene som er viktige i dag. Planetens videre eksistens, miljø, bærekraftig vekst, en verden det skal gå an å leve i også for menneskene som kommer etter oss – helst uten at de må senke levestandarden drastisk. Dette er jo også tema som det ordinære mennesket i dag svært sjelden prater om eller blir oppfordret til å tenke på.