Stikkord: kommunikasjon

Mediene etter Listhaugs avgang

Publisert først på NRK Ytring.

Da har Sylvi Listhaug trukket seg som justisminister. Nå håper jeg norske medier slutter å bruke så mye tid på henne.

Sylvi Listhaug kom så langt som hun gjorde, fordi hun sammen med sin rådgiver Espen Teigen utviklet en effektiv strategi for å sette agendaen i den norske offentligheten. En kløktig utnyttelse av både sosiale medier og redaktørstyrte medier har stått sentralt. Metoden har ikke bare vært svært effektiv for henne selv og Frp, men også for regjeringen Solberg, i hvert fall fram til nå.

Listhaugs populisme

Metoden er på mange måter klassisk populistisk. Benjamin Moffitt ved universitet i Uppsala, har identifisert tre kjennetegn på populistiske politikere, og Listhaug kjennetegnes av alle. Hun angriper motstandere med elitekritikk, som det selvsagt er vanskelig å forsvare seg imot når man er del av den politiske eliten. Hun bryter med etablerte spilleregler – og vinner på negative karakteristikker og å ikke legge vekt på manerer. Og hun går ikke av veien for å fremstille enhver sak som en krise.

Fortsett å lese Mediene etter Listhaugs avgang

Sinna mann og andre nødvendige samtaler

Sinna mann

Et positivt trekk ved samtiden er at det finnes åpenhet for å snakke og diskutere tidligere tiders tabuer. Diskursen jeg snakker om foregår ikke de ukentlige sex/samlivs-artiklene hos tabloidene, men i fine fargerike bøker – for barn.

Gro Dahle har skrevet en rekke barnebøker som forsøker å ta opp og konfrontere problemer barn kan måtte hanskes med. Snill, fra 2002, handler om en jente som rett og slett er for snill og veloppdragen. Sinna mann (anmeldelse) fra 2003 handler om en far som mister besinnelsen og slår, og ble satt opp som teaterforestilling sist høst. Håret til Mamma (2007) handler om en alenemor som har tidvis sterke depresjoner, faktisk så sterke at hun ikke orker å stå opp og lage mat og stelle for datteren sin. På vestlandet har vi Erna Osland, som blant annet skriver barnelitteratur om ting som det kan være nødvendig, men vanskelig, å prate om. Incest, mobbing, utroskap hos voksne – er ting som barn selv hører om eller opplever i løpet av oppveksten, men som de ikke kan nærme seg å forstå uten å snakke om det.

Ok, så barnebøker er et grensesprengende medie. Dette synes jeg er kult. Men finnes det egentlig noe tilsvarende for voksne? Egentlig?

(Bilde fra pressepakka til Sinna mann-forestillingen).

Mennesker og ikke-uttalt organisasjon

Det finnes mange situasjoner hvor mennesker må organisere sine handlinger etter uskrevne og ikke-uttalte regler. Og denne typen organisering er ofte litt dårlig. Rullebåndet på flyplassen er et interessant eksempel i så tilfelle.

Selv om rullebåndet ofte ikke er så langt at det er plass til alle passasjerene rundt, tilsier mine erfaringer at det alltid er en rekke mennesker som stiller seg kloss inntil rullebåndet. Der står de bom fram til bagasjen deres kommer, noe som gjør at de andre passasjerene hindres i både å se etter sin bagasje, og hente den (hvis de først er så heldige å få øye på den).

Svaret på organisasjonsproblemet er lett. Alle kunne gått to meter bakover, noe som ville gitt plass til alle rundt rullebåndet. Langt flere vil også kunne se sin egen bagasje, og hvis man bare gikk fram og hentet bagasjen når den passerte, ville sikten forbli god.

Dette er det selvfølgelig helt umulig å kommunisere til sine medreisende, selv om langt på vei de fleste som står rundt et rullebånd er intelligente nok til å begripe hvordan bagasjehentingen kan bli mer effektiv. (Effektiv organisering har ikke nødvendigvis noe med intelligens å gjøre, noe virus og bakterier bekrefter hele tiden.) Og antakelig vil vi mennesker heller aldri oppleve å lære om rullebåndsatferd i skolevesenet eller på strategisk plasserte plakater på flyplassene.

En mulig strukturell løsning på problemet er det dog å lage lengre rullebånd. Innen 2050, når de fleste av dagens rullebånd forhåpentligvis er byttet ut, vil alle reisende få plass klin inntil rullebåndet. En annen, og bedre, løsning er selvsagt å reise uten å ha med seg så mye stæsj, eller kanskje enda bedre, slutte å reise med fly i det hele tatt.

Bagasjehentingen er selvsagt ikke spesielt viktig i seg selv. Jeg synes likevel at tilfellet rundt rullebåndene er et interessant eksempel på menneskers (manglende) organisasjonsevne, fordi fenomenet utspiller seg i de aller fleste land verden over, hver eneste dag. Millioner av mennesker deltar i denne håpløse praksisen.

Et interessant spørsmål man kan stille seg da er om dagens mennesker egentlig har forutsetning eller mulighet for å begripe problemstillingene som er viktige i dag. Planetens videre eksistens, miljø, bærekraftig vekst, en verden det skal gå an å leve i også for menneskene som kommer etter oss – helst uten at de må senke levestandarden drastisk. Dette er jo også tema som det ordinære mennesket i dag svært sjelden prater om eller blir oppfordret til å tenke på.