Det finnes mange aktive brukere av sosiale medier blant godt utdannete journalister, hos akademikere og andre kunnskapsarbeidere. Dette blir ofte forklart med at denne gruppen har høy teknisk kompetanse og gode kommunikasjons- og nettverksegenskaper. Jeg foreslår heller at sosiale medier er populært i denne gruppen fordi jobben i seg selv ikke gir dem tilstrekkelig trygghet eller identitet.
En venn som er blant de bedre sportsklatrerne i Norge, beklaget seg nettopp over at gamle bekjentskaper alltid spurte ham hva han jobbet med. Hvorfor skulle jobben være det som definerte hvem han var?
Grunnen er enkel. Mange tillegger profesjoner og fag mye viktighet, fordi det er faget som gir kompetanse som skiller dem fra de andre, og det er jobben som er kilden til identitet og stolthet i hverdagen.
Sånn har det i hvert fall vært for en del yrkesretninger før i tiden. Men denne tryggheten henger sammen med muligheten til å anvende profesjonen i en sikker stilling. Kunnskapsyrker – og dette gjelder i dag spesielt i stillinger for unge journalister og akademikere – etterspør i dag en type arbeider som er fleksible på tiden sin, som er villig til å jobbe i midlertidige stillinger, og som er innstilt på å flytte på seg geografisk i mange år av sitt liv.
25 % av stillingene på universitet i Tromsø var midlertidige i mars 2010[1]. 20 % av medlemmene i Oslo journalistklubb er i midlertidige ansattelsesforhold[2].
Mange korttidsvikariater og stadige forflyttinger gjør at personlige nettverk blir basert på svake bånd. Man må ikke bare tilpasse seg nye rutiner, oppgaver og personalsystemer, man må også danne nye bekjentskaper. Hele stillingsforholdet blir preget av denne usikkerheten, og hver gang man kommer til en ny arbeidsplass må man begynne forfra.
Som student blir man lært at det er sånn arbeidslivet er idag – jobbsøkerkursene som universitetene tilbyr masterstudenter forbereder studentene på at det kan ta lang tid før man får fast jobb.
I dag hersker det også en utrygghet blant de faste ansatte – stillingene er ikke lenger sikker. Omstruktureringer eller endringer i bevilgningsbetingelser kan gjøre at man mister jobben. Arbeidere i nevnte kunnskapsyrker må altså leve med en konstant risiko. I NRK utstyrer man de midlertidige ansatte med skilt med en stor M – alle skal kunne se at du er en midlertidig ansatt[3].
Den ideelle arbeideren skal altså være flink, tidseffektiv og være innstilt på å kunne miste jobben når det kommer dårligere tider. Det er ikke så mange mennesker klarer å leve opp til dette idealet. For de fleste oppleves det som meningsløst å yte maksimalt for en organisasjon hvor man ikke har håp om varig tilknytning.
Identitetsbygging
Blant journalister og akademikere er sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter mye brukt. I forhold til identitetsbygging er det tre grunner til dette: For det første utgjør sosiale medier en arena for å diskutere, presentere og lenke til saker man synes er viktige – og gjennom dette danne seg en helhetlig identitet, som overlever vikariater og livsomskiftninger. På et større plan danner sosiale medier et grunnlag for kollektive referanserammer, noe tradisjonelle medier ikke lenger gjør.
For det andre knytter sosiale medier ulike livsverdener sammen. De digitale nettverkene har den gode egenskapen at de absorberer nye bekjentskaper – spesielt Facebook har blitt et redskap for å samle løse forbindelser og svake bånd. Kolleger man møter på en arbeidsplass, blir tatt med videre.
Den tredje grunnen er at sosiale medier ofte har en positiv atmosfære av inklusjon. Selv om båndene i sosiale medier er svake, kan betydningen av å ha et nettverk som gir tilbakemeldinger være voldsom – spesielt i kontrast til en grå, anonym organisasjon. Når noen har bursdag eller forteller om en prestasjon, blir kommentarfeltet eller «veggen» fylt opp til randen med gratulasjoner i et utall varianter. Mengden med ulike gratulasjoner, og den individuelle utformingen, gjør at det i høyeste grad blir betydningsfullt for den som blir gratulert.
Mange arbeidsgivere har laget strenge regler for de ansattes bruk av sosiale medier, som for eksempel krever at det skal presiseres at ytringene er personlige, og ikke tilknyttet arbeidsgiver. Eller verre, at ikke arbeidsgiver skal omtales i det hele tatt. Dermed blir identifikasjonen med arbeidsplassen ytterligere vanskeliggjort.
Sosiale medier ser ut til å tilby en funksjon som mange moderne arbeidsplasser mangler. Sportsklatrer-kompisen min trenger ikke bekreftelse fra sitt arbeidsmiljø i like stor grad. Hans liv utenom jobben er organisert rundt trening, kursing og konkurranser, og han er trygg på at han kan fortsette med dette framover. Men det er ikke alle forunt å bli gode sportsklatrere.
Selv om betingelsene for kunnskapsarbeid har endret seg i de senere årene, trenger yrkesutøverne trygghet, identitet og en tilknytning til arbeidsplassen for å føle seg verdsatt – og for å bli gode arbeidere.
[1] Norsk Tjenestemannslag ved UiT, ved leder Toril Nustad
[2] Norsk journalistlag, ved leder Elin Floberghagen
[3] «M for midlertidig» www.frifagbevegelse.no 6. oktober 2010
Innlegget ble publisert som kronikk i Aftenposten 26.11 under tittelen “Trygghet på Facebook“.
