Maria Amelie og viktigheten av en mediestrategi

Maria Amelie er ressurssterk i form av at hun har et bredt nettverk, og gjennom det at hun har et usedvanlig godt medietekke. Med boka Ulovlig Norsk, og en gjennomført strategi som profilerte boka i både sosiale medier og massemediene, klarte Maria Amalie å skape en viktig og interessant debatt som Norge trenger.

I går lurte jeg på hvordan regjeringen, med Storberget og Stoltenberg i spissen, klarte å håndtere denne saken såpass mediestrategisk dårlig. Stoltenberg forsvarte utsendelsen som rettferdig, noe den på ingen måte er.

Storberget var på Dagsnytt 18 og forsvarte vedtaket, og han kom ikke godt ut av det. I denne konkrete saken er det å forsvare vedtaket som å skyte seg i foten. Ingen av velgerne som støtter denne konkrete utsendelsen, vil stemme på dagens regjering uansett.

Grunnen til at regjeringen ikke klarte å komme opp med en bedre mediestrategi, viste seg å være at regjeringen ikke ble informert før arrestasjonsdatoen. Regjeringen hadde altså ingen sjanse til å forberede seg .

For Maria Amelies sak er dette utmerket. Hun hadde en agenda: Å sette søkelyset på det å være papirløs. Hun kunne aldri håpet å få mer oppmerksomhet rundt saken sin, eller bedre reklame for boka.

Derfor tror jeg heller ikke det blir en konkret utsendelse. Alle mediene kommer i så fall til å være der når hun plasseres på flyet, og fremstille Maria Amelie som et offer for den “ubyråkratiske, rigide” norske staten. Jeg tror regjeringen innser dette, og at de derfor vil gripe inn før UNE/politiet sender henne ut.

Jeg er ikke bekymret for Maria Amelie. Hun er praktisk talt norsk. Hun har klart å mobilisere nordmenn, og hun har klart å inkludere seg så til de grader, både politisk, kulturelt og sosialt. Hvis hun ønsker å være i Norge, kommer hun til å klare det.

Maria Amelie har kjæreste i Norge, og kan få lovlig opphold ved å gifte seg, eller få seg en jobb. Hvis hun blir sendt ut, vil hun være tilbake i Norge før det har gått lang tid. Dette forutsetter at hun har de russiske papirene sine i orden, vel og merke, men det blir nok en ordning. Velkommen skal hun være.

Saken viser at enkeltpersoner kan klare det “umulige” – hvis de har ressurser i form av stort nettverk og en god mediestrategi. I dagens moderne samfunn ser dette ut til å være de viktigste kriteriene for suksess. Jeg har dermed ikke like stor tro på at denne saken ender opp i en bedre løsning for de andre papirløse som oppholder seg i Norge, men man kan jo håpe.

Det finnes forresten en måte Storberget kan komme seg unna problemene, og samtidig beholde skinnet sitt. Han kan for eksempel si Vi ga Maria Amelie en sjanse til å få lovlig opphold.

Bloggtrender 2011

Karianne Gamkinn spør hva som vil skje med bloggerne i 2011. Dette synes jeg er et spennende tema. Jeg tror to trender vil gjøre seg gjeldende – at blogging får større aksept i tradisjonelle medier, og at det vil skje en tydeligere hierarkisering av bidragsyterne. Jeg utdyper begge punktene under.

Effekten av dette er imidlertid at sosiale medier i mindre grad ligner på de åpne, horisontale plattformene for fri kommunikasjon som det ble snakket om tidligere i forbindelse med Web 2.0. Fagbloggene er befolket av eksperter, rosabloggene er befolket av moteinteresserte. Legitimitet og popularitet i offentligheten får begge gruppene gjennom inkluderingen i tradisjonelle medier.

Større aksept

Jeg tror først og fremst at vi vil få flere blogger, og at innholdet på bloggene kommer til å bli ytterligere segmentert. Dette vil føre til at vi vil få se flere faglige blogger, etter hvert som forskere og andre formidlere oppfatter fordelene ved å kunne publisere innhold selv.

Avisene kommer i større grad  til å åpne opp for fag- eller tema-blogger i ulike nyhetsseksjoner. Dette kommer til å bidra til større generell forståelse for at blogging er mer enn rosa-blogging.

Men endringen vil nok først og fremst foregå på områder med mote og forbrukerstoff, og ved at akademiske  blogger blir brukt som kilder. Trenden vil i mindre grad gjelde det tradisjonelt “tyngre” stoffet. Politikk, innenriks, utenriks – her er det fremdeles få bloggere som kan måle seg med betalte journalister.

Hierarkisering

Web 2.0/Sosiale medier var opprinnelig basert på en fri, horisontal kommunikasjon. Vi har i de siste årene sett ulike filtreringssystemer som skal hjelpe oss å skille “godt og dårlig” innhold. Dette har f.eks. skjedd i form av ratingssystemer, samleportaler og treff-lister.

I løpet av 2011 tror jeg flere vil skjønne at når enkelte slipper til i de tradisjonelle mediene, mens andre ekskluderes, har det i effekt blitt innført et hierarki blant bloggerne. De som ikke klarer å skape stoff som slår an i tradisjonelle medier, vil heller ikke oppnå stor suksess som bloggere.

Hierarkiseringen spiller likevel ikke direkte inn på bloggingens identitet- og selvrepresentasjons-egenskap, men antakelig må man ha et visst minimum av lesere for å bruke bloggen for å skape sin egen identitet og mening i tilværelsen.

Vellykket omstilling

De tradisjonelle mediene har de siste 10 årene  omstilt seg for å møte konkurransen fra digitale medier. Viktige trekk i denne omstillingen har vært:

  • å engasjere til debatt
  • å adaptere trekk fra digitale medier
  • å øke mengden journalistikk for/om unge folk
  • å øke mengden feature-stoff for å nå ut til flere

Sett fra avisenes ståsted må denne omstillingen anses som vellykket. Det går jo snart ikke an å diskutere sosiale medier som blogging, uten å snakke om suksess eller inkludering i de tradisjonelle mediene i en eller annen form.

Ta regien på den gode debatten

De aller fleste nettsteder som driver med innholdsformidling har i dag kommentarfunksjon. Men svært ofte domineres kommentarfeltene av tendensiøse eller useriøse innlegg. Spesielt nettaviser som henvender seg til et bredt publikum har problemer med dette, men også litt smalere portaler som forskning.no sliter med tendensiøs kommentering på tema som f.eks. miljø og kjønn.

Problemet er delvis selvforsterkende. Kommentarene danner nemlig grunnlaget for debattkulturen  på nettstedet. For leserne tar det ikke lang tid før et nettsted blir stemplet som henholdsvis seriøst/useriøst – og kommentarene er et viktig kriterium. Løsningen er rett og slett å ta regien på debatten, og bare slippe gjennom innlegg som holder en gitt standard.

Problemet med tendensiøse innlegg er ikke bare at de gode kommentarene får mindre plass, men at terskelen for å bidra med konstruktive innlegg blir høyere på hele nettstedet. NRK-beta hadde et innlegg om dette ifjor. Hele formen på debatten bestemmes av majoriteten av innleggene – og det er bare de som behersker den rådende uttrykksformen som får lyst til å delta. Hvis uttrykksformen i en debatt er for brautende eller bastant, vil enkelte som er mer forsiktige av seg ha større reservasjoner for å delta. Hvis debattstilen er useriøs, vil kloke folk holde seg unna. Det er ikke interessant for en forsker å diskutere med anonyme brølaper.

Flere løsninger er prøvd for å få bukt med problemet. Dagsavisens debattforum Nye meninger krever at innlegg skrives under fullt navn. Dagbladet har et ratingsystem, som mer eller mindre automatisk gjemmer de mindre populære innleggene. Forskning.no fjerner bare innleggene uten å legge igjen spor. Antakeligvis er det siste mest effektivt. (Spesielt siden det i Dagbladets tilfelle ofte er de mest usaklige og brautende innleggene som blir populære, som for øvrig igjen henger sammen med både formen og målgruppen til tabloide aviser.) En tredje måte er å fjerne innlegget, men å beholde kommentar-IP/navn og legge igjen en lenke til regler for moderasjon. Men denne løsningen bør antakeligvis bare brukes i diskusjoner hvor majoriteten av innleggene er seriøse.

Fra forskning til forside 4.0-seminaret sa Nina Kristiansen at det var de samme menneskene som skrev tendensiøse innlegg på segmentene miljø, kjønn og innvandring. I så fall er løsningen enkel: Forhåndsmoderer kommentarer fra de kjente trollene etter IP-adresse/brukernavn, og slipp kun gjennom de innleggene som passerer forhåndssensuren. Andre debattanter kan så slippe til. På sikt vil da kommentar-kulturen på problem-segmentene garantert bli endret i en mer konstruktiv og åpen retning.

Om familiedrap og rasjonalitet

I gårsdagens Klassekampen har Wenche Mühleisen en kronikk om mennene som begår selvmord, partnerdrap og i noen tilfeller barnedrap. Kronikken er formet som en kommentar til SSBs Anders Barstad som noe hårreisende hevdet at likestilling er en av årsakene til selvmord blant menn.

Hovedargumentet til Mühleisen er at menn som besitter en hegemonisk maskulinitet, kan bruke drap og selvdrap som et “makabert reperasjonsarbeid” for å kompensere for tap av kontroll over kvinner og barn.

Det var neppe meningen, men Mühleisen ender opp med å bekrefte Barstads påstand i stedet for å kritisere den. Sentralt står forestillingen om hegemonisk maskulinitet, som egentlig er et flytende begrep som betegner hva som regnes som maskulint i ulike kulturer til ulike tider. Hegemonisk maskulinitet presenteres som en slags saus. Ingrediensene er konkurranse (med andre menn), ytelse, makt og kontroll over kvinner og barn uten selv å yte intimitets- og omsorgsarbeid. Kjennetegnene er vage, men likevel antydende: I følge denne definisjonen på hegemonisk maskulinitet vil enhver idrettsmann som er opptatt av ytelse- og konkurranse, og som i treningsperioder lever unna familien sin, være en potensiell familiedrapsmann.

Jeg tenker at det er en logisk kortslutning å tro drap, selvdrap og barnedrap er handlinger som kan rasjonaliseres. I Iran vil vi muligens kunne bruke kulturelle forklaringer på enkelte typer familiedrap, men i Norge blir dette vanskeligere. Jeg tror heller at vold brukes – av noen ytterst få – når de ikke klarer å tenke rasjonelt. Dette gjøres uten referanse til kultur og tradisjon – vold blir et handlingssubstitutt for følelser som det ikke går an å uttrykke. Uten å ha grunnlag for å si noe om det, vil jeg tro at alkohol og rusmidler spiller inn på drapsstatistikken.

Vi kommer fortsatt til å ha menn med “utdaterte maskuliniteter”, og vi kommer fortsatt til å ha kvinner som velger å leve sammen med denne typen menn. Men hva kan vi gjøre for å forhindre framtidige familiedrap? Jeg tror ikke vi kommer lenger ved å forsøke å forklare ugjerningene rasjonelt. Men det vil derimot være viktig å bidra til å gi de potensielle drapsmennene et språk for å uttrykke seg rasjonelt.

Denne sto på trykk i Klassekampen den 21. oktober 2010.