Den uerstattelige boka

Mi første visebok

Maja har en favorittbok, som hun drasser med seg og leser i hele tiden. Hun blir aldri lei, og fascinasjonen har vart i månedsvis. Boka er 31 år gammel, og var opprinnelig min. Boka jeg snakker om er Mi første visebok, gitt ut på Norsk Musikforlag A/S i 1977.

I Mi første visebok er det en del morsomme sanger som ganske sikkert ikke ville stått i sangbok gitt ut i år. Strofer som den klassiske Noen barn er brune, som et nystekt brø’, og Vesle negerdukke sover jevnt og trutt / sammen med en deilig gul kinesergutt, og ikke minst Jeg kunne se en neger / med tromme-stikk og tromme-skinn / Jeg kunne stå å vinke / til norske barn ved foss og bekk / og se et barn på Grøn-land som satt og spiste spekk, har ingen plass i dagens utgivelser.

Men det er neppe pga. de gammelmodige tekstene Maja liker boka så godt – jeg tror heller det skyldes bildene. Et utall enkle tegninger med få, men forskjellige farger (ofte bare 2-3 farger på hvert sidepar. Det er noe nytt uansett hvor hun blar, men alt er enkelt, bildene gir mening.

Siden boka snart består like mye av teip som av papir, har vi forsøkt å spare den litt. Vi har gitt Maja andre bøker vi mener har enkle tegninger med farger, som f.eks. Så rart, av Inger Hagerup. Men ingenting slår an, bare Mi første visebok, og den tåler snart ikke mer.