Det mangler ikke på diagnoser av norsk ungdom. Generasjon prestasjon, generasjon lydig, generasjon perfekt. Skikkelige, seriøse og skoletilpassede. Intet felles prosjekt utover russetiden, men slitne og stressede hver for seg.
Publisert Bergens Tidende 19.6.2015.
Stadig flere havner utenfor arbeidsliv og utdanningssystem før de har kommet i gang med livet. Det som mangler er imidlertid en helhetlig historie som binder de mange fortellingene sammen. Tre paradoksale, sammenflettede samfunnstrekk kan bidra til å forklare tilstanden.
Dagens unge er selvstendige. I tråd med moderne pedagogikk og utdanningsreformer har selvstendig tenkning og autonomi gradvis blitt institusjonalisert. I barnehagen trenes barna ikke bare i praktiske gjøremål som å spise og å kle på seg, men også i å ta egne avgjørelser i sosial omgang med andre. I grunnskolen er tiden mer elevstyrt, og man har forlatt puggeskolen til fordel for friere og mer prosjektorienterte læringsformer. Ifølge universitets- og høyskoleloven er studenters selvstendighet et av de viktigste kriteriene som skal vurderes i besvarelser og ved eksamener. Mer selvstendighet og ansvar ser ut til å fungere for mange, om ikke for alle.
I arbeidslivet er imidlertid norsk medbestemmelses- og fleksibilitetetskultur under press. Nye styringsideologier blir innført i takt med voksende lederlønninger. Metodene er importert fra land med mer hierarki enn vi er vant til her hjemme, og de fremmer i større grad toppstyring, kontroll og formell styrings- og instruksjonsrett. Dette gjelder de store konsulentselskapene, og det gjelder offentlig sektor, spesielt i kommuner og i universitets- og høyskole-sektoren. Begge har vært arenaer hvor selvstendighet og autonomi tradisjonelt har hatt gode vilkår i Norge.
Selvstendighetsparadokset: Vi utdanner stadig flere selvstendige unge for hvert år, samtidig som samfunnet i mindre grad etterspør selvstendige arbeidere.
Resultatet er at ungdom i høy grad er selvbevisste og trente i å ta egne avgjørelser, men som i møte med arbeidsliv og høyere utdanning gjerne opplever systemene som fastlåste og meningsløse. Når Kjetil Bergland Hauge (18), portrettert i Dagbladet lørdag 30. mai, mottar støtte fra NAV, samtidig som han ikke vil gå skole eller ta seg «hva som helst» av arbeid, gir det et godt bilde på hvilke utslag dette paradokset kan gi.
Den norske velferdsstaten i vekst, og den gradvise åpningen for markedsløsninger, har gjort at det å investere tiden sin i utdanning, arbeid og bolig har vært svært lønnsomt i mange år. Spesielt generasjonen som ble født på 50/60-tallet, i mange år nøysomme, i de senere år mer konsumvillige, fikk mye igjen. Mange sitter med mer eller mindre nedbetalte boliger verdt 3-6 ganger mer enn kjøpesum, en eller flere fritidsboliger på si og en romslig hverdagsøkonomi i tillegg. For foreldregenerasjonen var det selvsagt ikke vanskelig å motivere seg – de personlige, materielle og sosiale gevinstene har vært mange.
Ungdomsgenerasjonen må imidlertid regne med å studere hardere, samtidig som utdanningen koster mer pga. boligsituasjonen i studentbyene, og de materielle gevinstene på sikt er mindre. Unge er økonomisk avhengige av sine foreldre mye lenger, de må betale langt mer for bolig og regne med å bo tettere enn de gjorde som barn.
Investeringsparadokset: Vi forventer at de unge skal gjennomføre lange utdanninger på stadig knappere tid, og de får mindre igjen enn før.
Min mor, som på midten av 80-tallet var 27 år og alene med meg på 7, kunne ta opp lån og kjøpe nybygd rekkehus uten å ha fullført videregående. Dette var mot slutten av en periode med mange års sosial boligutbygging, prisregulering og subsidiepolitikk. For å gjøre det samme i dag må en ha partner med god inntekt, to foreldrepar som trer støttende til, samt være villig til å binde seg til banken i 25-30 år. Vi på vei tilbake til et Norge hvor inntekt og eiendom avhenger mer av arv, ikke prestasjoner.
Selv om de fleste moderne vestlige land fremdeles er mer effektive enn året før målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), er også de aller fleste preget av lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Men det er ikke bare vestlig kapitalisme som sliter. Det økologiske grunnlaget for ytterligere vekst er ikke lenger tilstede, i hvert fall ikke uten at vi globalt legger om til bærekraftig produksjon av varer og tjenester.
Unge er opptatt av globale spørsmål, og dette er en del av tidsånden. De fleste unge mener i dag, i motsetning til sine foreldre, at klimakrisen er blant de sakene som det viktigst å løse. For 30 år siden ga norsk innovasjonspolitikk muligheter til både oljebransje og nordsjø-arbeidere – alle som var villige til å ta litt risiko og delta i oljeeventyret, fikk støtte og forsikringer fra den norske staten.
Selv om det lenge har vært sånn at vekstmuligheter har vært koblet til fornybar energi og bærekraftige tiltak, har de siste regjeringene hovedsakelig forsøkt å løse klimaproblemet gjennom markedsmekanismer (kjøp og salg av kvoter/utslipp/kraft), som gjør at selskapene kan fortsette å pumpe opp subsidiert olje og gass så lenge det går. Forskning og utvikling av fornybar teknologi mottar lite i forhold. Markedspolitikken fungerer passiviserende på klimaengasjementet. Stadig færre nasjoner støtter opp om kvoteordningene.
Innovasjonsparadokset: Mange unge er engasjerte og bevisste på globale utfordringer, men det finnes ikke nok studieplasser eller arbeidsplasser tilpasset dette – det finnes ikke innovasjonspolitikk for grønn omstilling.
Generasjon prestasjon, de lydige, de skoleflinke, de stressede og de slitne har alle dette til felles: Motivasjonsstrukturene for unge i Norge er radikalt endret på noen få tiår.
De fleste ungdommene jeg møter er sosiale, kloke og dyktige, opptatt av globale spørsmål, men de mangler de institusjonelle mulighetene som så mange av foreldrene hadde. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på problemet, og i rikt land med rike velgere, og et politisk klima som favoriserer konkurranseutsetting og prestasjonsorientering blir nok ungdommenes kår fort verre før de blir bedre. Men poenget er: Hvis vi ønsker at flere ungdommer skal kanalisere energien sin inn i noe mer enn russetida og ulike former for selvrealisering, må de få de samme mulighetene som de over 40 år hadde:
Færre velmente råd og formaninger, mer tillit, større alburom og en innovasjonspolitikk som skuer framover.
